Å være i livet

Igjen er en selvbiografisk roman av Isabel Allende oversatt til norsk. Den tar opp tråden der hun sluttet i boka om datteren Paula.

Saken oppdateres.

Den boka kom på norsk i 1995 og fortalte om den traumatiske opplevelsen Paulas sykdom og død var. «Summen av dagene» er et slags brev til Paula som forteller hva som har hendt familien eller klanen etter hennes død. I god Allende-stil, full av mytiske hendelser og stor fortelleglede, er også denne romanen av den chilenske forfatteren som ble berømt i hele verden med «Åndenes hus», verdt å lese.

Å lese de selvbiografiske romanene til Isabel Allende minner meg om et av Halldis Moren Vesaas' mest kjente dikt «Å vera i livet» som også er tittelen på Olav Vesaas' biografi om sin mor. Få er som Isabel Allende så intenst tilstede i sitt liv uansett hva som hender henne.



Selv om hun med jevne mellomrom flykter inn i det mytiske for å finne forklaringer og fylle ut det som skjer i livet, er det alle anekdotene fra hverdagen som står mest sentralt i hennes biografi. Det er historien om forfatteren som familieoverhode. Ikke bare tar hun seg av og blander seg borti egne og ektefellens barn og barnebarn, men også venners, ansatte og andre hun møter på sin veg og fatter godhet for. Hun går aktivt inn for å finne en ny kvinne til Paulas etterlatte mann. Det samme gjelder for sønnen Nico når hans kone og mor til hans to barn forlater ham for en annen kvinne. Også det nye, lesbiske paret inkluderes i det som er Isabelles klan. Slik opphører parforhold ikke i klanens bilde. Sammen med foreldre, tanter, tidligere svigermor, venninner, kolleger er de alle under forfatterens spesielle beskyttelse, både faktisk og litterært. Gjennom anekdotene får vi innsyn i amerikansk og chilensk politikk, holdning til homofili, indianernes forhold i Sør-Amerika, kinesernes i California, barneoppdragelse, Bush og 11. september, narkotikaproblemer, bare for å nevne noe. Alt har noen fra hennes klan vært del i, om ikke annet gjennom forfatterens engasjement og blikk. Det interessante er kombinasjonen mellom journalistens/forfatterens og bestemoras perspektiv. Alt er like gyldig, like engasjert og like sjenerøst altomfavnende. Savnet etter Paula er stort, men også gleden over å fortelle henne om alt det gode som tross alt skjer etter hennes død.





Denne biografien kan ikke først og fremst vurderes ut fra sine litterære kvaliteter. Varmen og engasjementet formelig spruter ut av hver side med en sjelden positivitet. De få refleksjonene om at noen kunne ha oppført seg annerledes, går på henne selv.

Selv om både det anekdotiske og perspektivet gjør denne romanen springende, er den fortalt med en slik innlevelse og glede at den bare av den grunn river oss med. Tekstens avslutning markeres med «Slutt (i denne omgang)».

Jeg håper Allende fortsatt vil dele med oss det å være i livet.

 
På forsiden nå