Prost Gotvin-koden

Etterlengtet og høyst lesbar roman, men som skjønnlitteratur lider boka litt av at det hele underlegges forfatterens tydelige agenda.

Saken oppdateres.

Dette er romanen Nygårdshaug påstår han har researchet siden 1965, og som han la i bero i årevis etter at «Da Vinci-koden» med sterkt beslektet tematikk la en helt verden under sine føtter.

Det er fint boka endelig er her. Og det er en fin bok å lese, full av Nygårdshaugs litterære spesialiteter som så mange av oss er blitt hektet på i løpet av de siste 20 årene eller så.

Men denne romanen har også klare svakheter.

 
Hovedprosjektet til Gert Nygårdshaug er gjennom historiske kilder å vise at det faktiske grunnlaget for kristendommen er feil, at historieforfalskere har redigert Det nye testamentet slik at historiske falsum er skjult. Intet mindre. Dokumentene som viser en annen historie om Jesus av Nazareth, hans vei til og fra korset, Maria Magdalena og hennes etterkommere, blir presentert i boka i en dramatisert form.
 

Gotvin Soleng er en gjenganger i Nygårdshaugs romanunivers som vi sist møtte i forfatterens aller beste bok «Prost Gotvins geometri». I denne romanen er ex-prost Gotvin til stede som forfatter av brevene som avslører den virkelige sannhet. Brevene sendes som kodete meldinger til hans to venner i Vanndal (en fjellbygd som like gjerne kunne vært kalt Tynset - likhetene er overveldende, iberegnet en gigantisk spark på torget), bibliotekar Gerbert Rodin og veterinær Baron Okerjord. De to leser, tolker og forsker ut i fra tekstene i brevene. Ved hjelp av Rodins utrolig innholdsrike personlige historiske boksamling finner de ut av ting nærmest parallelt med Gotvins brev, som sendes fra forskjellige steder i Europa med ujevne mellomrom. Innholdet i brevene er spennende nok, men intrikate i sitt vell av navn og historiske implikasjoner. Som kontrast er dagliglivet i Vanndal enkelt og frodig, en mulig forfølgelse av Gotvin på grunn av sprengkraften til hans potensielle oppdagelser, blir antydet - men rekker aldri bli noe reelt spenningselement i boka.

 

Historien er satt i en ikke definert fremtid, akkurat det aspektet er trolig brukt delvis for å gjøre det mulig at den lille bygda ikke bare har en gourmetrestaurant av skyhøy kvalitet, men også flere mer enn habile andre spisesteder. Rodin og Okerjord er selvutnevnte solanister (etter Solan fra nabobygda Alvdal) - elskere av det ubekymrede liv med mat, vin og uforpliktende damebekjentskaper. Det har neppe noen gang blitt spist så mye god mat og drukket så mye god vin, så detaljert beskrevet, i noen norsk roman tidligere. Disse beskrivelsene blir rett og slett repeterende og ensformige etter hvert, fint at Nygårdshaug varierer - blant annet med en kostelig lokal aksjon mot opprettelsen av en golfbane, samt å gjengi norske dikt fra samlingen fra 60- og 70-tallet som Rodin jevnlig presenterer i sitt bibliotek.

 

Boka starter med at Gerbert Rodin foretar en mystisk reise til Egypt like etter avkristningen av Norge og verden - sammen med en like mystisk kvinne. Mystikken rundt dette forløses helt på slutten av romanen - og forklaringen er nok en smule mer banal enn en del lesere ville forventet og ønsket.

 

Til tross for at persongalleriet i Vanndal er likefremt og frodig sliter Nygårdshaug litt med å gjøre det relativt begivenhetsløse dagliglivet der til virkelig litteratur.

 

Avsløringene hans av de historiske kildene er spennende lesning. Men å skape god skjønnlitteratur av dette uten å gjøre det til en underholdningsroman a la «Da Vinci-koden» er en virkelig stor utfordring. Gert Nygårdshaug har bare lykkes delvis i det. Han har en så tydelig og ensrettet agenda denne gang at han sliter med å gjennomføre det som et skjønnlitterært prosjekt. Men vi fornemmer hele tiden at dette har vært en viktig bok for ham å skrive, og det er også lett å anbefale å lese den!

På forsiden nå