Et dårlig år

Bokens hovedperson heter Tore, hans far heter Stubberud, og forfatteren Tore Stubberud har vokst opp i et arbeidermiljø fra helvete.

Saken oppdateres.

Var det ikke fordi denne boken, som gir seg ut for å være en roman, men som snarere er forfatterens barndomserindringer i ubearbeidet fasong, tar seg opp mot slutten og faktisk leverer en innforlivet skildring av de menneskene som bebor et industrisamfunn i vekst, kunne det vært nærliggende å anta at Aschehoug forlag for tiden rekrutterer sine litterære konsulenter på Oslo S i skumringen.

Vi er tilbake i 1957. EEC ble dannet. Storbritannia sprenger sin første hydrogenbombe, sykelønnsordningen innføres. Men Tore møtte «alle klare fakta med stor likegyldighet». Det gjør jeg og, for her er folk tegnet i så grove streker at ikke en eneste karakter skiller seg ut som mulig eksisterende.

Sarpsborg og fabrikken som ga folket til smør på brødet, var et rent helvete, skjønner vi. Derfor er det med undring vi leser at selv ikke fremskrittet ble hilst velkommen av forfatteren og hans bysbarn.

Som nevnt er dette langt fra å være en roman. Tore Stubberud tar i stedet leseren på fanget og forteller fra gamle dager, da han vokste opp. Da var det mange artige og rare typer, kan du tro, sier han, da hadde vi hun dama med de store brystene som periodevis var gal, og så var det han melankolske fyren som hengte seg, og portvakten med klarsyn hva partipamper angikk, og når han tenker seg om, var det ikke bare hun med puppene som tørnet, nei da, galskapen gikk som en farsott i Tore Stubberud sin hjemby i 1957, en ble så borti hampen tokig at han bilte tur retur Hamburg uten noensinne å bli seg selv igjen, andre gærninger tok buss og i det hele tatt.

Er det kanskje for å bøte på dette mannefallet at forfatteren innefører en ny rase til hjelp og støtte for mennesket, nemlig kvinnfolket? For hvordan skal vi ellers forstå følgende: «Mens et menneske lå døende i senga kunne kvinnfolka, med milde stemmer, uanfektet, men helt praktisk, drøfte» bla bla bla bla bla bla.

Men slutten, som sagt, den kunne blitt til noe.

På forsiden nå