På liv og død

Meget sterk roman om en far og sønn på vandring i et landskap der nesten alt er utslettet.

Saken oppdateres.

Med Samuel Becketts språklige sparsommelighetsstil i mente, med truende og treffsikre skildringer av trøstesløshet, fører McCarthy den litterære stafettpinnen videre med denne dystopiske nåtidsromanen om to navnløse mennesker på leting etter mat og trygghet i et postapokalyptisk Amerika. Det sies ikke, men en atomkrig er muligens årsaken til det fargeløse helvetet som de befinner seg i; med forkullede mennesker smeltet som skulpturer ned i asfalten, der ingenting gror og solen bare er en fjern tåkesky i det konstante regnværet.

Faren bærer på en revolver med bare to skudd i kammeret, tanken på å bruke dem på seg selv er tilstede, men av kjærlighet til sønnen, så må han leve videre og beskytte ham mot menneskekjøttetende røverbander. Mor til barnet valgte å ta livet av seg i tilstandens fortvilelse, et valg som får en til å tenke på Albert Camus sin filosofiske diskusjon om selvmordet i boken «Myten om Sisofys». Gutten, kanskje seks år gammel, husker henne knapt, eller så er hans redsel så stor av alle de grusomme inntrykkene, at han har fortrengt henne.

Det som gjør denne smertelige og sterke romanen mulig å lese som både underholdende og høyverdig litteratur, og ikke som nok en tullesciencefiction om apokalypsen, er bokens vanvittig vakre og vare innsikt i et far-sønn forhold. Diskusjonene, eller mer svarene på sønnens spørsmål om det skjøre skillet mellom godhet og ondskap i ekstreme situasjoner, skinner med en imperativ glød og en sprø optimisme som gir håp i all håpløsheten. For faren selv er syk, men han setter sin lit til at de kan nå fram til havet sammen.

Cormac McCarthy (f. 1933) har bare utgitt ti romaner på førti år, men som en annen amerikansk nobelpriskandidat, Philip Roth, skriver han bare bedre og bedre dess eldre han blir. Og nå har han også blitt en forfatter som massene har fått sansen for; denne romanen ble valgt som månedens bok i Oprah Winfreys bokklubb i fjor, og vips var over én million pocketbøker i hendene på leselystne amerikanere.

En skal ikke se bort i fra at «Veien» kan være høstens beste, oversatte roman, noe også Knut Ofstad skal ha en del av æren for. Han har fulgt originalens korte og konsise stil (uten bruk av komma f.eks) og ivaretatt dens uhyre delikate språk.

På forsiden nå