Debut i grått

Skittenrealistisk skildring av en oppvekst.

Saken oppdateres.

Ved farens død reiser Julia tilbake til småbyen hvor hun har vokst opp for å være med i begravelsen. Gjensynet med moren er langt fra hjertelig, og det blir etter hvert klart at hun heller ikke har hatt noe nært forhold til den avdøde faren. Mens Julia prøver å finne ut av hva hun skal gjøre videre, flytter hun inn i barndomshjemmet. De gamle vennene hennes, Simon og Connie, bor der fortsatt. Fellesnevneren som sveiset dem solid sammen som barn, er at de alle kommer fra dysfunksjonelle familier. Når de møtes igjen som voksne kommer historiene fra oppveksten til overflaten igjen, og Julia blir konfrontert med de dystre hemmelighetene hun har prøvd å flykte fra.

Debutanten Van Bruggen har en særpreget stil og skriver godt. Språket er renskåret, fritt for overflødige ord og vendinger. Dialogene taler for seg selv uten å pakkes inn i mye skildrerier. Men som fortelling står ikke denne romanen like stødig. Det er en fin tristesse som gjennomsyrer teksten, men til en hel bok blir moduset for ensartet. Den kjølige distansen karakterene skildres med, gjør at vi aldri kommer riktig inn på dem. Holdt på en armlengdes avstand mister personene farge og dialogene savner temperatur.

Thomas Mann hevdet at alle lykkelige familier er like, mens ulykkelige familier er forskjellige i måten de er ulykkelige på. Mon det.

Det er ingen gjennomsnittlig familie det handler om i denne boken, men som mange andre beretninger om den fortapte barndommen, faller også denne inn i et forutsigbart spor.

På tross av disse innvendingene er dette alt i alt en løfterik debut. Van Bruggens egenart og talent er allerede tydelig til stede, og det skal bli interessant å se hvordan hennes forfatterskap vil utvikle seg.

På forsiden nå