Stilfull sats, svakt nedslag

En kraftfull fortelling om sykdom, kjærlighet og reise, med historisk sus som holder på leseren nesten helt inn.

Saken oppdateres.

I årets roman møter vi den unge hovedpersonen fra «Vekten av snøkrystaller» som voksen. 14-åringen som fikk beskjed av legen om at han ville bli sittende i rullestol før han ble tyve, er nå blitt 35 år og er historiker av yrke. Ekspert på latin, middelalderhistorie og bysantinsk historie. Muskelsykdommen har begrenset livet hans, men da en kjæreste fra ungdomsskolen, Nina, plutselig dukker opp og vil at han, sammen med henne, skal gjøre den samme reisen som den fiktive, engelske munken Bartolome, steinhogger i Nidarosdomen, gjorde en gang på 1200-tallet, slår han til.

Og vin og sex kan være springbrettet til så mangt. Bartolome hadde som mål å finne ut om elefant-tronens opphav i Nidarosdomen, han hadde hørt av andre munker at dyret var digert som et hus, og ikke som en blanding av hund og ku, som gjengivelser ga inntrykk av. Bartolomes tvil til skaperverket var også av teologisk art. Vikingene dro den gang til Konstantinopel via elvene gjennom Novgorod og Kiev, til Svartehavet og inn i Bosporosstredet. Og bysanterne den motsatte veien. Funn av all mulig slags kosteligheter viser at det var massiv valfarting og stort samkvem mellom mange forskjellige folkeslag. En idé om at religionene ikke hadde så vanntette skott før, at man kunne bruke hinduistiske symboler i en kristen kirke.

Nina, som har en doktorgrad i folkloristikk å røkte, vil at hovedpersonen skal binde dette sammen til en artikkel i et historisk tidsskrift, gjennom munkens opptegnelser av sin ekspedisjon. Og denne reisen er bokens intense og dramatiske høydepunkt, hvor Steen uanstrengt, integrerer de to reisene i et spenn på nesten 800 år.

I perspektivet fra munkens side, med masse myter og merkverdige hendelser, skjer det også en rekke overraskende begivenheter for de nåtidsreisende. Ikke minst med tanke på hovedpersonens fysiske handikap. Og da Nina forteller at hun er gravid, må hovedpersonen også ta en rekke omkalfatrende valg, om ansvar og nærhet; han som hadde murt seg inne i sin ensomhet og sykdom.

Steens romaner har nesten alltid holdt en høyt energinivå og ei raus sleiv liggende tilgjengelig for leseren til å øse ut av alt-mulig-i-én-gryte-opplevelse. Finurlig fortellerkunst og skarpe blikk for menneskets skrøpelighet er kjennetegn som mange lesere har lært seg å ha satt pris på. Derfor er det litt trist å oppleve at Steen mister grepet på slutten av romanen. Ved reisens endelige mål, Istanbul, er det som om boken blir mer refererende enn fortellende. På noen sider fikser forfatteren på det komplekse forholdet mellom Nina og den kronisk syke, til en happy ending som knirker i sine sammenføyninger.

Historien om Bartolome fisler ut i nesten ingenting, denne spennende munken med en himmelstormende agenda hadde fortjent en større finale. Men minst tre fjerdedeler av romanens svev holder likevel til en plass på pallen!

På forsiden nå