Et søtt eventyr

Finfin fabel om lesingens velsignelse og utfordringer, og samtidig en fiks kjærlighetserklæring til en klok dronning.

Saken oppdateres.

Alan Bennett (bildet) er en elegant og sofistikert forfatter på godt gammel engelsk vis, nesten den siste i sin klasse, mest kjent som dramatiker og nesten en George Bernard Shaw lys levende her i vår egen tid.

En kan trekke noen historiske linjer om en drodler litt rundt Dronning Elisabeth II også. Og koblingen mellom disse to er utmerket i teorien og enda bedre i praksis.

Bennett har laget et portrett av Elisabeth som viser en kvinne, med så vel verdighet som klokskap, men hemmet av omgivelsenes evige ambisjon, å for enhver pris hindre at det skjer noe som helst interessant rundt hennes person, noe som kan skade monarkiet, eller kanskje enda verre, styrke dronningens posisjon.





Det er da bokbussen kommer sin faste (?) tur innom Buckingham Palace, det er da dronningens hunder drar henne med inn i bussen og det er da hun kommer ut igjen med en bok i hånden, som hun har lånt av god gammeldags høflighet.

Hun leser boka også, av høflighet, så hun kan gjøre rede for seg når hun leverer den tilbake. Så tar det ene det andre, og vips er dronningen hektet på bøker.

Hun sveiper over halvmoderne britiske forfattere, og allierer seg med den andre faste låneren på Buckingham, en kjøkkenhjelp kun interessert i homoseksuelle forfattere.





Dronning Elisabeth har naturlig nok solid innsikt i personer som har dominert britisk og europeisk samfunnsdebatt de siste 50 årene, og når hun bruker den, koblet med innsikten fra romaner skrevet i samme tidsrom, blir hun rett og slett en samtalepartner som setter ut den gjennomsnittlige ambisiøse spyttslikker. De spesifikke britiske referansene vil gå mange norske lesere hus forbi, men ingen grunn til å la det bekymre, boka har så mange lag at dette ikke vil ødelegge opplevelsen.





Hun utesker den franske president om hans forhold til Jean Genet, stiller gemal og sentrale personer i hoffet i forlegenhet. Statsministeren blir rett og slett parkert. Daglige gjøremål mister appellen, hun får et annet perspektiv på mye og mangt. Det store teselskapet hun arrangerer for geheimerådet når hun fyller åtti avslutter denne vesle romanen på fortreffelig vis, den underlige damen som har begynt å hilse folk med «Leser De Proust?» holder sitt livs tale. Mer skal vi ikke røpe her.

Bare si at å bruke for mange adjektiv og utropstegn i omtalen av boka vil gjøre den urett. Her råder understatementet, og her er forfatteren for distingvert til å kjøre en «å lese bøker er sunt året rundt»-linje. Dette er ikke en ren hyllest til bøkenes verden, og slett ikke en hyllest til monarkiet eller en spesiell dronning (jo, litt det siste).

Dette er et søtt og morsomt eventyr, og både mer og mindre.

På forsiden nå