For mange baller i lufta

Forfatteren vil mye med sin tredje spenningsroman. Kanskje litt for mye?

Saken oppdateres.

Det har vært spennende både å lese Tore Oksholens romaner og følge hans utvikling som spenningsforfatter. Han har villet mye, og han har fått til stadig mer.

Nå er det kanskje på tide å repetere det gamle «less is more»-dogmet?

I stedet for å ta syvmilsteget som spenningsforfatter, har han, i hvert fall for undertegnede, rykket tilbake til start. Det kan kanskje sammenlignes med ballsjonglering. Om John le Carré på sitt beste kunne kanskje ha fem baller i lufta samtidig og fremdeles beholde elegansen og spenningen, kan det være vanskelig for andre å ha mer enn tre. Eller to? I denne boka leker Oksholen litt for mye Carré





Vi er i vår umiddelbare fremtid og Fremskrittspartiet har statsministeren, Oksholens faste heltinne, Audrey Dishambé, er gravid og i ferd med å bli ferdig psykiater, jobber med traumatiserte nordmenn etter krigshandlinger i Afghanistan. Nye rutiner i kontroll av innbyggere med mørkere hudfarge preger hennes hverdag. Hennes samboer Oddvar er overflyttet til sikkerhetspolitiet. Som vanlig jobber de med samme sak fra hver sin vinkel.

I første kapittel skjer et sjeldent brutalt drap på kona til et regjeringsmedlem, det etterfølges av bestialske drap på personer nær knyttet til andre stadsråder. En sinnsforvirret marinejeger antas å stå bak. Kan det være en av de to Audrey jobber med, og i tilfelle hvilken av dem?





En politisk reporter i Adresseavisen er på nyhetsjakt i Afghanistan for å komme til bunns i en sak av internasjonale og storpolitiske dimensjoner. Hun sender daglige meldinger på e-post til sin venninne Audrey i Trondheim. Og snart kommer den kvinnelige statsministeren til Trondheim, i den anledning er Audrey er invitert til et panel som skal diskutere det nye Norge, for å formidle hvordan hun føler forandringene personlig på kroppen.

Vi møter skurker i statsforvaltning og sikkerhetstjenesten, vi møter unge gutters korte vei fra hjemlig idyll til brutal internasjonal virkelighet, og rundt dette spennes en intrikat spenningsintrige.





«Undergang» er et tvers igjennom sympatisk bokprosjekt, men virkemidlene forfatteren har til rådighet for å hanskes med sine egne oppspill, holder dessverre ikke helt til mål.

Det er mulig det er denne leser som er for enkel, men jeg mister til slutt interessen for spenningsintrigen. Om det er aldri så mye snikskytter på toppen av spiret i Nidarosdomen som sikter på statsministeren.

Personene og handlingen mister troverdighet, det blir for komplisert og for enkelt på en gang, problemstillingene for mangefasetterte og løsningene for enkle.

På forsiden nå