Virtuos patos

Både kjølig og inderlig om mennesker som antagelig ikke hører hjemme noe sted.

Saken oppdateres.

Forfatteren har aldri vært av landets mest tilgjengelige, og takk for det. Det finnes da romanskriveføre her i landet for enhver smak. Jeg synes det kan være begivenhetsrikt og belevent med en dose Kiøsterud en gang i blant; kjenne på en språktyngde som synes forgangen og gir stemning fra en generasjon forfattere som levde og skrev for minst femti år siden. Det er noe herlig utdatert med Kiøsterud; og når han i denne romanen har lagt handlingen til en velstående skipsrederfamilie fra nåtidens Drammen, får jeg innblikk i en verden jeg knapt aner noe om.

Mads Bugge er femtegenerasjon skipsreder som vil avvikle hele bisnissen og satse på kunsthandel. Han er gift med egyptiske Medé, som hjalp ham å smugle et gammelt og verdifullt manuskript, noe som gjør at hun ikke kan vende tilbake til hjemlandet. Hun er grusomt sjalu og er overbevist om at mannen er utro med kunstkonsulenten sin. I annenhvert kapittel får vi deres versjoner av samlivet og livet generelt. Det er en uoverensstemmelse som synes uløselig og gjennom forfatterens patosfylte, men realistiske detaljbeskrivelser vokser det fram en konflikt som også omhandler kultur. Om menneskers forskjellighet som ikke lar seg forene i lykke, selv ikke med et lite barn. Det er noe demonisk over menneskene i denne romanen, som noen ganger tipper over i en mangel på troverdighet. Måten de snakker på, fasongen på reaksjonene deres, både kjøligheten og graden av intensitet i følelsene. Mads og Medé er nærmest uvirkelige, men ikke uinteressante i sin håpløse desperasjon. Kiøsterud bruker metaforer som er gammelmodige og litt oppstyltete, er det for å understreke tomheten og ærverdigheten i denne familien på kollisjonskurs? Jeg velger å tro det. Dette er en roman som kanskje ikke vil trone på bestselgerlistene, men som viser temperaturen av en språklig fremstilling som er temmelig unik.

På forsiden nå