En kinaputt

Vi begynner etter hvert å bli godt vant, men denne gangen leverer ikke Tom Kristensen mer enn middels. Til ham å være, vel å merke.

Saken oppdateres.

Siden han debuterte som en kule med, ja nettopp «En kule», så har Tom Kristensen vært en av våre sikreste leverandører av litterær spenning, gjerne med internasjonalt, samfunnsaktuelt tilsnitt. Denne gangen er han, blant mye annet, innom krigsforbrytelser i Sudan, norsk bistands- og asylpolitikk og korrupsjon.

Dalila Taha har sett hele sin familie bli massakrert i Sudan, hun ankommer Oslo med tanke på hevn. Samtidig slipper Joachim Jacklin ut av fengsel. Han har sterke bånd til Dalila, og ikke minst til sønnen Henrik, som han ønsker mer samvær med.

Arve Magne Fehren, med flere års fartstid på det afrikanske kontinentet i forbindelse med forskjellige bistandsprosjekter, tar også turen til Oslo. Vi står overfor kritikkverdige forhold som går langt inn i statsmaktens korridorer, og det viser seg at Norge huser et større antall krigsforbrytere.

Kristensens største styrke som forfatter er tempo og timing; også denne gang er det driv så det holder.. Menneskene i romanen leker hvileløst katt og mus med hverandre i et spill det tidvis er fascinerende å følge. Samtidig er det noe som skurrer, herunder intrigens troverdighet. I denne romanen spiller blant annet et par tenåringsgutter en rolle som føles kunstig og nærmest som en nødløsning.

Språket er som vanlig helt på det jevne, effektivt nok for thrillersjangeren, men det lugger litt både her og der. En setning som «Det føltes uvant og merkelig å stå i denne strømmen av ungdom og hyperaktive servitører som beveget seg i rasende fart mellom bordene» er ikke akkurat elegant. Men dog: En middels Kristensenroman er likevel over gjennomsnittet for norsk, ja også internasjonal, thrillerlitteratur, og er du er ute etter noen timers spenning er «Dragen» slett ikke det dummeste valget.

På forsiden nå