Hold på det trygge gamle!

Ny bok på fint Mehlum-nivå. Bortsett fra noen kapitler der han eksperimenterer - og det kler ham dårlig.

Saken oppdateres.

Den niende romanen om den lett loslitte Tønsberg-advokat Svend Foyn innebærer nytt («eget») forlag, større format på selve boka og shabby layout på omslaget. Ellers er det meste ved det gamle hos Mehlum, Foyn - og det faste klientellet som innbefatter en sankt bernhards-hund, en god politikilde, en tenåringsdatter, og en potensiell ny livsledsager.

Å åpne en Mehlum-krim er som å møte igjen en god gammel venn, du vet hva du får, men det er noe både trygt og styrkende å høre de gamle gode historiene om igjen.

Mehlum er dessuten en god stilist på sitt nivå, og en samfunnsengasjert forfatter. I årets roman er det en rekke alenemødre som blir myrdet på et vis som får det til å se ut som selvmord - og er kanskje ikke den av hans bøker med tydeligst politisk brodd. Som vanlig er også oppbyggingen bedre enn opprullingen.

Mehlums styrke er «jeg»-fortellingen fra en mann i sin beste middelalder med innlagt selvironisk snert. «Dyret hadde en forunderlig evne til å tilpasse seg skiftende regimer. Bare ikke mitt», skriver han ganske typisk et sted om sin trofaste hund Hulda.

Men det finnes et nytt element i denne romanen, og det er skifte av fortellerstemme - det er kapitler i tredjeperson entall med synsvinkel fra henholdsvis gjerningsmann og hans neste potensielle offer. Vi får altså historien både fra offer, gjerningsmann - og etterforsker.

En stadig vanligere måte å skrive krim på, men ikke noe heldig grep fra Mehlum. Med denne teknikken underminerer han sitt særpreg som krimforfatter, grunnen til at folk velger nettopp ham. Fint at han eksperimenterer, men dette forsøket tyder ikke på at slike grep er rett for ham. Heldigvis er «jeg»-kapitlene langt i flertall, kapitlene med tydelig Mehlum-klo.

På forsiden nå