Adresseavisen anmelder Haakon Lie-boka:

Superoldefar Haakon

At den rå og hensynsløse maktpolitikeren Haakon Lie skulle ende opp som hele nasjonens elskverdige superoldefar, tilhører memoarlitteraturens og mediesamfunnets større gåter.

Saken oppdateres.

Haakon Lie:

Slik jeg ser det nå

I samarbeid med Hilde Harbo og Hans Olav Lahlum

Cappelen Damm.



Feiringen av 103-årsdagen er over. Nasjonens satt som fjetret under Viggo Johansens servile ”utspørring” i Redaksjon EN. Det er ikke riktig som hovedpersonen sier at det er ingen fordel å bli over 100. Det er minst to: En mulig korrigerende samtid er borte, og respekten er overdreven stor for den som er kommet til skjells år og alder – eller som det kanskje ville hett om Haakon Lie for to-tre tiår siden: Skjellsord og alder.

Intervjuduoen Harbo/Lahlum nærmer seg også objektet med respekt, men ikke med servilitet. Men sympatien som ligger i karakteristika som ”Det går et smertefullt drag over Haakon Lies ansikt” virker noen gang overdrevet og litt søkt. Men det forteller også at med årene tør han vise frem mer menneskelige og private sider rundt f. eks. skilsmisse, forholdet til sine barn og det dype savnet av etter sin norsk-amerikanske kone Minnie. Det handler om at de fleste mildnes – eller like gjerne – sentimentaliseres med årene. Nå vil han gjerne gråte med de rusavhengige. Det er trolig sant, for han har hjerte for de svake.

Selvsagt er Lie fortsatt en kalkulerende politiker som når han griper direkte inn i arverekkefølgen og utroper Jonas Gahr Støre til vår tids mest vidsynte nordmann, bevisst på at det også svekker Jens Stoltenberg. Og like bevisst overser han totalt Trond Giske, Bjarne Håkon Hansen, den tidligere – tør vi vel nå si – kronprinsesse Helga Pedersen, for ikke å si hans tidligere favoritt Dag Terje Andersen, en gang tømmerhogger som n’Haakon. Det er slik han omtaler – og bevisst folkeliggjør - seg selv.

Men selvsagt har han også gjennomgått politiske forandringer. Hans beundring for USA gjennom syv tiår har kjølnet betraktelig. Da Bush jr. ble tilkjent valgseieren i 2000, holdt TV-en til n’Haakon på å ryke i gulvet, får vi vite. Verden er snudd på hodet når USA’s ambassadør rykker ut i fjernsynet for å markedsføre amerikanske kampfly fordi at Haakon Lie har anbefalt en svenskehandel!

Vi som husker hvordan Haakon Lie under seksdagerskrigen i 1967 styrte all informasjon til den samlede norske A-presse, finner det mer interessant at han er blitt så sterkt kritisk til Israel. Det er selvpisking når han i dag innrømmer: ”Jeg og andre venner av Israel glemte alt for lenge at palestinerne også var mennesker”. Noen ganger tar det altså et halvt århundre å komme til sannhets erkjennelse.

Arbeiderpartiet var som kjent ingen søndagsskole. Haakon Lie bidro mest til det. Det fantes og det fins folk som bar varige sjelelige merker av å bli verbalt ”flådd” av Haakon Lie.

Det var enklere i Arbeiderbladets tid. ”Da vi slo opp den om morran og leste Martin Tranmæls ledere, da visste vi hva vi skulle mene”, heter det i boka.

Nå er det så mange som mener noe og som mener så forskjellig også i Ap. Derfor syns trolig Haakon Lie at det er betimelig å levere sitt politiske testamente mens han lever. Og det gjør han overbevisende – så det lever i nesten hver eneste setning.





 
 
På forsiden nå