Mer enn Märtha Louise

Kåre Willoch og Odvar Nordli. For et par tiår siden ville det betydd kuler med krutt i. Når de to nå har begått bok sammen blir det mye fordragelighet, men ikke så mye prat fra hornet som noen kanskje fryktet.

Saken oppdateres.

Odvar Nordli og Kåre Willoch:

Alvorlig talt.

Samtaler om politikk.

Aschehoug.



Den moderne lanseringsindustrien tar etter hvert overhånd også i bokbransjen. Utsagnet ”det må ikke bli for mange kremmere i det norske kongehuset”, er kanskje det eneste du har hørt om denne boken på forhånd. Som om den sterkt merkantile Märtha Louise var herrene Willoch-Nordlis viktigste anliggende!

Her er det derimot mye klok tale fra to av etterkrigstidens ruvende politiske skikkelser, kanskje litt idyllisert i ettertidens glans, men også fordi det politiske miljøet er blitt brutalisert og nedrakkingen er blitt tydeligere, som i Eli Hagens bok. Det er de begge enige om.

I det hele tatt er det mye de tidligere politiske motstanderne er enige om.

Medias dreining mot skandalene, mot det å selv bli aktør, får selvsagt gjennomgå. Manuela Ramin-Osmundsens skjebne er ”en stygg sak”, mener de begge. ”I dag vet vi ikke helt hvilken agenda media har, sukker Nordli knapt hørbart. Vi får tro at det var betydelig lettere i den servile partipressens tidsalder.

Mye interesse påkaller kapitlet om økonomi og skatt der de begge er påfallende enige om arveavgift, formueskatt som først og fremst rammer pensjonister og om det de begge kaller rovdyrkapitalismens forbannelse.

Her svinger det fra høyt og lavt mellom globale, nasjonale og til dels lokale spørsmål. Det siste kan være en målestokk for det nasjonalt politiske, som når Willoch nevner at tidligere var han og kona fornøyd med å kjøre til hytta på seks timer. Men etter at det ble fritt fram for Frp-klager på hvor galt alt er i Norge, får de følelse av at selv fire er for mye. Oljefondet er blitt den moderne ”forbannelse” – bildet på alle uinnfridde forventinger som bare vokser og vokser. ”Hvordan skal man argumentere mot et fakkeltog for en irrasjonell sengepost når man kan henvise til Oljefondet, spør Willoch.

Her er interessante poenger rundt innvandring og velferd, om klimakrise og Kosovo/Serbia-konflikten, men også innholdsrike refleksjoner om en meningsløs kommunestruktur, som ingen tør ta grep på, men som fører til at mangfoldige milliarder går til administrasjon i stedet for tjenester.

Det siste fører direkte til en slags ”felles fiende” – Senterpartiet som i følge Nordli ”aldri har tatt belastningen med å ha en ideologi, hvilket får Willoch raskt til å replisere at ”de luktet jo på en ideologi en gang, men det var ikke særlig vellykket”.

De kan få sagt det ganske perfid, de gamle gutta. Men som ofte i slike bøker blir det litt for mye – eller litt for lite - av alt.







På forsiden nå