En kjærlighetserklæring til mor

Nok en fin Petterson-roman, men ikke noen ny «Ut og stjæle hester». Dessverre og heldigvis.

Saken oppdateres.

Det er fem år siden Petterson ga ut «Ut og stjæle hester» - en av tidenes mest suksessrike norske romaner, så vel her hjemme som internasjonalt. «Ut og stjæle hester» er en type roman der innhold og form fullendes i en høyere enhet - en kunstnerisk prestasjon en forfatter kan drømme om å få til, det skal ekstreme doser talent paret med lykkelig god timing til å få det til én gang. Så ingen grunn til å forvente en ny roman av tilsvarende schwung, med tilsvarende millionselgerpotensiale. Og Petterson er tydelig i hele dette prosjektet på at han ikke har latt seg affisere for mye av at forgjengeren har innkassert internasjonale salgstall og prestisjetunge priser ingen andre norske «voksen»-forfattere i moderne tid kan skilte med.

«Jeg forbanner tidens elv» er i grunnfjellet av Pettersons litterære tematikk, og en nær slektning av samtlige andre romaner. Den er på én måte rett og slett en konkret oppfølger av «Ut og stjæle hester», i og med at denne handler om forfatterstemmens forhold til sin mor, ikke hans far som i forgjengeren. Og både jeg-stemmen og hans familie er gjenkjennelige fra roman til roman. Jeg-personen er vel ikke så fryktelig forskjellig fra en viss Per Petterson heller.

I boka «Til Sibir» hørte vi forhistorien til kvinnen som i «Jeg forbanner tidens elv» er i ferd med å dø av kreft. Hun drar til sitt hjemland Danmark, til familiens hytte i hennes oppvekstby for å sortere ting, ordne opp i sitt liv på egen hånd, før hun kommer tilbake til sin mann og sine sønner i Oslo. Jeg-personen, Arvid, er 37 år og den nest eldste sønnen. Han halser etter sin mor, med ferja Holger Danske, for å være sammen med henne i denne vanskelige tiden. Eller kanskje for at hun skal være sammen med han i hans vanskelige tid? Fortelleren er nemlig i ferd med å oppleve sin første skilsmisse.

Historien er fortalt i allvitende ettertid-perspektiv, og i tillegg til hovedhandlingen formidles glimt fra jeg-personens oppvekst i en familie der far og mor er på hver sin planet, og en tilværelse som ung voksen finner sin første kjærlighet inniblant seriøse prosjekt som selvproletarisering og studiesirkler i Akp (ml).

Men først og fremst er dette en lesehests kjærlighetserklæring til sin mor, som blant andre ting var rollefiguren for lidenskapelig litteraturinteresse.

Mor er en påle i fortellerens liv, og strukturen i romanen er hans nådeløse oppgjør med seg selv. I forholdet til sin mor. Hva ga han tilbake? Og hva lærte han av foreldrenes liv, hvordan lyktes han med sin egen lille familie? Tok han vare på de andre personene som har vist ham kjærlighet og tilhørighet? Til tross for at romanen er tydelig nok, har den en løs, ja, nesten tilsynelatende tilfeldig konstruksjon i forhold til «Ut og stjæle hester». Og kanskje vil de som bare har lest denne romanen bli skuffet over «Jeg forbanner tidens elv». Den er heller ikke på samme litterære nivå. Men det er en god Per Petterson-roman. Nok en god Per Petterson-roman.

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå