Onanisten som visste for mye

Massiv runking og en hovedperson som stikker ei penn i vaginaen til ei forsvarsløs jente, gir et betegnende bilde på Jan Kjærstads nye roman.

Saken oppdateres.

Jan Kjærstads tiende roman byr på mye av det som har gjort ham til en av de dyktigste og mest sentrale norske forfatterne de siste 25 åra. «Jeg er brødrene Walker» er en smart metaroman, spekket med referanser til populærkultur, høykultur, historie og den samfunnsmessige utviklingen i Norge fra tidlig på 80-tallet og fram til i dag.

 

Omtrent som på de fleste tiende album til et band eller en artist, er det mulig å finne trekk fra tidligere utgivelser. Sånn sett plasserer boka seg mest naturlig opp mot «Homo Falsus» (1984), «Rand» (1990) og «Forføreren» (1993), tre av de mest imponerende bøkene til Kjærstad.

 

«Jeg er brødrene Walker» er mer kontant og utfordrende skrevet enn hans to foregående romaner, «Kongen av Europa» (2005) og «Tegn til Kjærlighet» (2002). Fortsatt hyller han fantasiens kraft, seksualitetens mysterier og kulturelle kjepphester, mens han svinger pisken over det nyrike Norge. Øvelser han lenge har behersket, men som han strengt tatt ikke har videreutviklet i siste del av forfatterskapet.

 

Det som likevel er mer bekymringsfullt er at av de siste 25-års tre store stader i norsk litteratur, Solstad, Fløgstad og Kjærstad, ser det ut som om han har havnet et kompleksfylt sted mellom de to andre. Kjartan Fløgstad skriver skarpere og bedre om det nye Norge og rock, mens Dag Solstad anes i bakgrunnen selv om han står Kjærstad fjernt litterært.

 

At Kjærstad her legger inn et slags oppgjør med AKP i åttitallsdrakt, er fristende å lese som et litterært spark på skinnleggen til Solstad. Dessverre virker Kjærstads oppgjør med AKP sterkere ment enn litterært forløst. At han i likhet med den aldrende Solstad har begynt å vende blikket mot himmelen, er et grep som også virker mer interessant enn helt vellykket.

 

Det mest vellykkede med «Jeg er brødrene Walker» er oppspillet, som er det mest spenstige og originale fra Kjærstad på ei stund. En oppvekstskildring av en tenåring i Oslo på 80-tallet er finurlig koblet med merkelige intervjuutskrifter og scener fra 2000-tallet med Norge på randen av en katastrofe.

 

Etter som romanen skrider, framstår den gåtefulle innpakningen mer og mer som pynt for en typisk norsk mannlig oppvekstroman, med popmusikk, nederlag hos jente, foreldre i krise, en mystisk voksen og mye runking: «Fru Haram var min ungdoms tempel, jeg hadde lagd en religion av henne. Å runke var ritualet, sæden et offer. Selv vil jeg nøye meg med å si at jeg har opphøyd runking til et edelt foretak», som det heter i en sekvens typisk for boka.

 

Både fortelleren og til dels fortellingen virker etter hvert mer betatt av seg selv enn det som skildres. Ordspill og tilfeldigheter vikles sammen, men romanen kommer ikke helt ut av gutterommet. At en forfatter som utforsker skriftens, fortellingens og seksualitetens kraft lar dette møtes i en bildesterk scene med jente, gutt og fyllepenn, gir boka et utfordrende ubehag. Dessverre virker det mest søkt.

 

I sammenhengen det presenteres, framstår det mer som en slags litterær onani enn en litterær rystelse, fordi boka virker mer forelsket i seg selv enn i personene den stabler på bena. Som artisten som går igjen i boka, Elvis Costello, virker det som Jan Kjærstad sliter med å framstå med fordums kraft, samtidig som han er så dyktig at resultatet aldri blir uinteressant.











 
På forsiden nå