Smuglere med stil

Historisk interessant og tidvis morsomt om brennevinsforbud og storsmugling, men tilløp til spenning og dramatikk kveles av litt for mange faktadetaljer.

Saken oppdateres.

I en tid da vinmonopolkatalogen er på størrelse med en gjennomsnittlig norsk samtidsroman, er Birger Sivertsens «Storsmuglerne på Frøya» en påminnelse om at det ikke alltid har vært slik. I perioden fra 1916 til 1927 var det brennevinsforbud i Norge, hvilket førte til en storstilt smuglervirksomhet. I Trøndelag var Ole Ervik fra Frøya ledende, og det er han som er i sentrum for denne historien. Ervik var en sindig, lavmælt frøyværing, en mann som slo seg selv konkurs i nedgangstidene, men som senere skapte seg en betydelig formue på spritsmuglingen. Bakgrunnen for brennevinsforbudet var blant annet regjeringens ønske om å begrense alkoholproblemer i en tid preget av nød og fattigdom, og en sterk avholdsbevegelse var en sentral premissleverandør for debatten. Men i likhet med en rekke andre forbud kan man i ettertid fastslå at det ikke var et utelukkende vellykket prosjekt. Smuglermetodene var svært fantasifulle. Å fire spritkanner på havbunnen, med en bøye noen meter under overflaten var et påfunn, å kamuflere brennevinet i sildetønner en annen. Øvrigheten var heller ikke ubestikkelige, og det var både sjanglende tollere og politifolk å se i gatene. Historien fortelles med et humoristisk skråblikk, blant annet får vi høre om mannen som trillet barnevogna full av spritflasker rundt i byen. Boka er historisk interessant, ganske morsom, men det blir i overkant mange detaljer om antall liter som smugles, partier som beslaglegges og så videre. Det ligger rikelig med dramatikk i bunn av dette stoffet som Sivertsen ikke fullt ut får utnyttet, han blir litt for mye referent og litt for lite forteller, hvilket drar ned et ellers absolutt brukbart helhetsinntrykk.

På forsiden nå