Hellig galskap

Effektiv, men overtydelig satire med pastor Kurt.

Saken oppdateres.

Grov satire basert på menigheten i Knutby. Neppe blasfemisk, men en solid vaksine mot absurde autoriteter som ikke liker kritiske spørsmål. Og rått morsomt! Jeg måtte lese avsnitt etter avsnitt høyt for andre i huset!

Kurt er tilbake, med truck og hele familien, og de skal på ferie til Finland. Underveis kjører de av veien, og kommer ad omveier til den lille byen Kurtby, som domineres av en eksentrisk menighet, ledet av Kirsti Brud. Kirsti har visst direkte kontakt med Jesus, og tar straks kontroll over Kurt. Kurt har grodd helskjegg under den lange elveferden, og ser Jesusaktig ut, synes Kirsti.



Livet i Kurtby blir en kavalkade av absurde regler, absurde (bort)forklaringer og plumpe trusler. Familien lykkes med å rømme. Kurt blir omsider kurert, og det eneste minnet fra pastortiden er en gammelmodig nynorsk som kom da han fikk en kakk i hodet.

Ved dette gjensynet seks år etter, er det enda tydeligere at Kurt er en norsk Homer Simpson, med nokså lik adferd, modenhetsnivå og rollefordeling i familien. Og humoristisk appell: Det er en galopperende dysfunksjonell familie, med absurd sjarme. Alle egenskaper er overdimensjonert inn i karikaturen. Barna er klokere enn de voksne, og den yngste er aller klokest. Det kan diskuteres om dette er en barnebok, eller om det er satire for voksne, skrevet i barnebokas form. Det er i så fall en moderne barnebok, hvor det ikke er selvsagt at Anne Lise og barna skal redde pappa, de må først diskutere frem og tilbake om han er verdt det.





Det har blitt en skrullete historie, og Loe tyr til de rareste innfall for å få historien til å gå opp. Likevel biter satiren tydelig. Det handler ikke om mordsaken i Knutby, men om den type lukkede menighetsliv som var bakteppet, hvor manipulasjon er regelen og ærlighet er farlig. Det er karakteristisk at Kurt først får autoritet som pastor etter at han har blitt gal. Satiren er grov og overtydelig («Vi er jo vulgære, og derfor liker vi det slik», innrømmer Kirsti), og Hiortøys strektegninger er gode som før, og litt galere. Han lager øyne på en måte som sier mye med få grep.

På forsiden nå