Velskrevet månegrøss

Global/lokal ungdom i hyllest til klassiske science fiction-filmer.

Saken oppdateres.

Harstad har en fin evne til å velge originale tema for bøkene sine: Buzz Aldrin og Albert Åberg er de siste eksemplene. Denne gangen er det tre ungdommer, fra Stavanger, Paris og Tokyo, som trekkes ut til å delta i den første bemannede måneferden siden 1976. Mia, Antoine og Midori har ulik motivasjon for å reise, og bokas første del er langt på vei en «vanlig» skildring av ungdomsliv, løsrivelse og tilknytning, knyttet til det uvanlige lotteriet og reisemålet.

Den som kjenner sjangerklassikere som Alien, Twin Peaks og Solaris, vil imidlertid møte boka med andre forventninger, og kjenne igjen flere grep: via frampek om fæle hemmeligheter bygges det opp til en grufull konfrontasjon med ukjente krefter, som Harstad (bildet) også legger en dyster religiøs dimensjon inn i. Alien-sitatet «In space, noone can hear you scream» slår an tonen, og én-etter-én-grepet virker som det skal. Forfatteren er nøye med å oppgi inspirasjonskildene, og i Stavanger - hvor alle niendeklassingene har fått boka i gave - kan det bli økt etterspørsel etter kultklassikere framover.

Skrivestilen er en dyktig legering mellom en laidback tone og en fortrolig allvitende forteller. Darlah har blitt en riktig ekkel grøsser, og da mener jeg «ekkel» i aller beste forstand. Jeg skulle «bare lese noen sider til» før jeg slukket lyset, men på et punkt ble det umulig å sovne uten å ha lest slutten. Grøsset sitter fortsatt i, men også lysten til å fortelle mange at dette var en heftig leseropplevelse. Slutten kan selvsagt ikke røpes.

På forsiden nå