Hyllet og avkledd

Han var en av det tyvende århundres mest markante nordmenn, ofte skjult bak sin egen arrogante taushet. Her blir han hyllet, og ikke minst avkledd, i en besettende og ærlig biografi.

Saken oppdateres.

Norsk politisk memoar- og biografilitteratur er deprimerende på den måten at nesten alt handler om å forsvare og å forskjønne. I farten kan jeg bare huske Jens Hauglands bok som et unntak. Han var til gjengjeld mest opptatt av «å ta» andre.

Hauglands forgjenger i justisdepartementet, Jens Chr. Hauge, hadde ikke den slags behov og var også av en annen statur. Som sjef for Milorg, den militære motstandsorganisasjon i det okkuperte Norge fra slutten av 1942 og frem til frigjøringen, kom han ut av verdenskrigen med et teflonlag så det holdt. Arrestert av Gestapo, ettersøkt gjennom hele krigen mens han som mange andre illegalister skjulte seg i forskjellige dekkleiligheter, men som allerede hadde lært å søke selskap i nyttige forbindelser, som biograf og historiker Njølstad skriver.

 

Da hadde han allerede på universitetet gått ut som best i sitt kull ved juridisk fakultet. Han kom fra et middelklassehjem, men var tilsynelatende uten noe sterkt politisk fotfeste. Som jurist var han lite opptatt av om Nasjonal Samling beveget seg på rette side av loven, og reiste som ung nokså anelsesløst rundt i Franco-Spania og Mussolinis Italia. - Det gikk lenge før han tok innover seg «den brune fare», som Njølstad skriver.

Men i fredsdagene ville alle politiske partier «ha ham», den bare 30 år gamle nasjonalhelten. Hvor hørte han politisk hjemme? Arnfinn Vik fra Arbeiderpartiet som også satt i Rådet, mente at han bikket i «hans» retning. Da Hauge møtte Werna og Einar Gerhardsen i frigjøringsdagene, stemte kjemien fra første øyeblikk.

 

Men som «frigjøringsgeneral» holdt Hauge en overraskende lav profil. Bare en gang bar han uniform. Det hadde han strengt tatt heller ikke rett til, for han var strøket fra de militære rullene allerede i 1939, angivelig på grunn av fotvorter. Senere i livet fortalte han at han på skjebnedagen 9. april 1940 møtte på sitt oppgitte mobiliseringsted på Smestad. Det er en av flere løgner Njølstad tar ham i.

Men ellers? Ellers var Hauge «a man for all seasons» - sosial, sjarmerende, nærmest lekende når det trengtes, en pikenes Jens i navnets rette sammenheng, idretts- og friluftsmann, glad i en fest, i allsang, men var samtidig hardtarbeidende og meget målrettet. I fredens første tiår satte han sitt fingeravtrykk på det meste i gjenoppbyggingen av Norge og den turbulente vei vi valgte mot Nato-medlemskapet, både som politiker og senere som forretningsadvokat og godt betalt rådgiver for Arbeiderpartiet. Professor i rettsvitenskap ble han aldri, men han fikk roller som meget langt oppveide det. Veivalgene fortalte om en mann med hell.

Men han kunne ha bommet allerede ved det første. Da Gerhardsen i maidagene 1945 ringte og ville ha ham som statsrådssekretær, svarte han tvert nei. Den politiske novise Hauge visste ikke hva det var. Men da han skjønte at det handlet om å være juridisk rådgiver og personlig sekretær for selveste statsministeren, ombestemte han seg fort.

Senere - som justisminister, forsvarsminister og forretningsadvokat - i bokstavelig forstand linket til Arbeiderpartiets sentralbord! - tilhørte han hele tiden Gerhardsens innerste krets.

 

Hauge så uten nåde på de som hadde sviktet under krigen, og ville ha dødsstraff for Knut Hamsun. Han så dikteren som en parallell til NS-statsråd Ragnar Schancke som ble henrettet. I samarbeid med Storbritannia og USA bygde han opp de såkalte Stay Behind-gruppene, som skulle kaste en udemokratisk skygge over Norge i tiår fremover, og han ble en av Arbeiderpartiets tøffeste kommunistjegere og -overvåkere etter at han som justisminister meget raskt fikk reetablert Overvåkingspolitiet (POT).

Han løy fra Stortingets talerstol om romavlyttingen av NKP's årsmøte i 1955. «Det var trolig hans minst ærefulle opptreden noensinne», skriver Njølstad. Som både Lundkommisjonen og POT-historikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen har påvist, ble landsmøtet avlyttet av POT og folk fra Arbeiderpartiet. Det er utenkelig at Hauge ikke visste det.

Like klart er det at Hauge senere, som formann i styret for Noratom, en av pådriverne for salget av 20 tonn tungtvann til Israel - løy om atomreaktoren i Dimona. Han var der på inspeksjon, men nektet for at han hadde sett noen atomreaktor!

Njølstad løfter Jens Chr. Hauge frem som en av etterkrigs-Norges store personligheter, men samtidig fryktet og myteomspunnet - en som ofte foretrakk spillet i skyggene. Forfattere eller ikke-klarerte forskere som skrev til ham, fikk aldri noe svar. Hans egne bøker var interessante, men polerte versjoner.

 

Da blir det nesten et paradoks at Olav Njølstads bok blir en av de mest åpne og ærlige biografier vi noen gang har sett her i landet, takket være Hauges motvilje mot å kaste noe som helst. Alt av dokumenter, notater, brev - ja, til og med små kjærlighetsdikt til sine elskerinner (han var en grufullt dårlig «poet»!) er tatt vare på og overlatt arkivene og Njølstad.

Hjemmefrontens Ledelse (HL) møttes bak masker for at ingen skulle vite hvem de andre var, men det hendte, ved uhell, at maskene falt. Det gjør de også i Njølstads biografi. Hauge løy om sin rolle i flere sammenhenger. Biografien kaster nytt og spennende lys også over Einar Gerhardsens uventede avgang som regjeringssjef i 1951. Men det ga heller ikke Hauge noe valg. Han forsto at han ikke kom til å leve særlig lenge som statsråd i en regjering ledet av andre enn Gerhardsen. Han var blitt for egenmektig, for omstridt og direkte upopulær blant dem i partiet som ønsket en annen forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Det er allerede reist kritikk for at biografien omtaler for mange personlige forhold, bl. a. Hauges toårige kjærlighetsforhold til Mathilde Gjesdahl mens han hadde parkert kone og barn på et småbruk i Veste Slidre - «hennes bidrag til frihetskampen», som Njølstad riktig påpeker.

 

Men forteller det ikke om en vesentlig karakterbrist hos en mann som nyttårsaften skriver sentimentale kjærlighetsdikt til sin kone mens han er sammen med elskerinnen? Jeg mener at det hører med.

Som vi ser gang etter gang: «Krigen» tok ikke slutt med krigen. Ennå er ikke alt kommet for en dag. Den som med Njølstads bok trodde at vi ville få vesentlig nytt om likvideringer av nazister under krigen, vil bli skuffet. Temaet er fortsatt underlagt lovpålagt taushet. Det er antydet et tall på rundt 80.

I Danmark har man kommet til helt andre tall. Journalisten og forfatteren Petter Øvig Knudsen har i boken «Efter drapet» antydet at dansk motstandsbevegelse under okkupasjonen likviderte over 400 angivere. Dette har vært en verkebyll i dansk okkupasjonshistorie. Og hvordan vet vi at de var «stikkere» - eller om de falt som ofre for ubekreftet sladder eller private hevnaksjoner, spør forfatteren. Det er et godt spørsmål!

 

På forsiden nå