Klippe, lime

Vakkert om å se nye sammenhenger, skape forbindelser, og om å tørre å stå stille.

Saken oppdateres.

Gunnhild Øyehaug: litteraturviter, tidsskriftredaktør, lyriker, essayist, novellist, lærer ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. «Vente, Blinke. Eit perfekt bilete av eit personleg indre?» er hennes første roman, en tekst det naturlig nok er knyttet store forventninger til. Lykkes Øyehaug som romanforfatter også? Ja, selvsagt gjør hun det.

Romanen er en humoristisk, nysgjerrig og kjærlig tekst, om glede og fortvilelse, håp og sorg. Et svært sjarmerende, og tilsynelatende allvitende, vi forteller om hovedpersonene Sigrid, Viggo, Linnea, Robert, Kåre, Trine, Elida, Wanda og Göran. Dette vi-et går inn og ut av de enkelte romankarakterenes miljø, vi-et zoomer, endrer synsvinkler, forstørrer og legger vekt på ulike detaljer. Vi-fortelleren inkluderer leseren til å delta i selve fortellerhandlingen. «Midt i auga til Sigrid ser vi pupillane: vi blir dregne inn mot pupillane til Sigrid, som er heilt svarte og stengde for oss, som punktum! endå vi skulle ha likt å tenke oss at vi kunne stire oss vidare gjennom pupillane som gjennom ei svart lita trakt, stire oss inn i hovudet hennar og bli oppslukte, bli tankane i hovudet hennar».

Vi-et setter søkelyset på seg selv som skapende instans og dermed på romanen som tekst. Romanen leker med litterære konvensjoner, og fortellerhandlingen blir en viktig del av fortellingen. Selv om det fortellende vi-et ser de enkeltes virkelighetskonstruksjon tydeligere enn den det gjelder, er det likevel ikke fullstendig allvitende. Magi, fantasi skaper uventede hendelser, tanker, følelser og forbindelseslinjer. Vente, blinke er en håpefull roman om kombinasjoner, en elastisk fortelling om å risikere og å sikre, om bevegelse og om å stanse.

Så ulike kulturelle ikon som Paul de Man, PJ Harvey, Sofia Coppola, Kafka, Dante, Bush senior og junior, og Kill Bill 2 er integrert i romanen. Sigrid har et bilde av de Man over skrivebordet sitt. Han virker oppløftende på henne. De Man opptrer i teksten, han virker på Sigrid, både mentalt og fysisk. Men «Vente, Blinke . . .» er ikke så mye dekonstruksjon som det er rekonstruksjon, et ønske om å sette sammen og skape sammenhenger. Tilværelsen ligger spredt utover, og personene forsøker å finne mening mellom opplevelser og tanker. «Tenk, tenkte Sigrid. Vente, blinke, overleve. Og så såg ho opp på stjernene.»

 
På forsiden nå