Varmt og vemodig

En trøstende roman om å vokse, å leve og å dø.

Saken oppdateres.

«Lovise skal snart dø ifrå meg. Ho har slutta å snakke. Ho har slutta å ete. Berre pusten er att i det lukka ansiktet hennes.» En mor dør. En datter bestemmer seg for å skrive hennes liv, hennes historie. Dattera setter sammen hendelser, mor Lovises fortid, til en sammenhengende fortelling. «Eg hentar penn og papir og bryt det åttande bodet.» Hun bygger en bro av minner, drømmer og ord over tomrommet. Tomrommet etter mamma Lovise.

Språket i Tivolireise er nøkternt og hverdagslig, men likevel poetisk og stemningsskapende. Myhre maler frem varsomme bilder av mennesker og horisonter, og skaper interessante kombinasjoner mellom etablerte forestillinger om liv og død, jord og himmel, frost og varme. «Då eg berre hadde ei svart rand, kom Lovise med avleggarar og spørsmålsteikn. Eg grov opp gamle røter og såg i veggen. Alt eg har sådd og planta spring no ut rundt huset, men spora etter ho doggar ikkje. Eg lagar innbilte steg i graset og omfavnar dei store steinane der symra har klort seg fast.» En tapt virkelighet omfavnes, blir tatt tilbake og inkludert i nåtiden. Fortiden er alltid her, nå. Fortiden gir nåtiden livet.

Tivolireise er en historie om liv, om kjærlighet, om lys, om lengsel etter far. Lovises pappa, Sivert, reiste rundt med et tivoli. Hver gang tivoliet kom til bygda håpet hun han skulle være med: «Sivert med sigaretten hengande frå leppene, som myser av røyken mens han opnar kassane med bamsane, og ho fantaserer om at han skal kome opp vegen og sjå at Lovise står bortgøymt i det høge, tørre graset og rykker strå opp med rota, sjå ho og vinke ho til seg, og Lovise skal nærme seg med forsiktige steg, og når ho står der, framfor han skal han stryke henne over håret og seie at han er lei seg for at han berre fór, lei seg for at han har vore borte å lenge.» Romanen er en sart og ydmyk utforskning av forholdet mellom mor, far og barn, mellom nærhet og fravær. Teksten beveger seg varmt i disse mellomrommene, og etterlater et sårt og skjørt savn etter helhet, etter mor. «Eg tenker på den gongen Sigrid gjekk ifrå ho, og at snart skal Lovise gløyme meg. Men i draumane mine er ho sterk og klar. I draumen er eg framleis dotter hennes, og ho er mora mi.»

På forsiden nå