I land, gudskjelov

Det avsluttende bindet i den selvbiografiske romansyklusen redder prosjektet i land.

Saken oppdateres.

Sist vi møtte Nils Hå/Espen Haavardsholm (Tjue. 2006) var han en ufordragelig veslevoksen ungdom som kommuniserte med omverdenen i store ord, og når han ikke fant på noen selv, i sitater av Shelley. Når vi møter ham igjen i Bildet på baksiden, som avslutter trilogien, er han tobarnsfar, skilt for andre gang, og stort sett uten ideologisk ståsted.

Jeg begynner å like ham.

Når den aldrende faren hans inviterer ham med på en reise til Peru begynner jeg å like boken, også. Haavardsholm sitter på mye kunnskap om Latin-Amerika, om kulturene som ble borte i bølgen av konkvestadorer, og denne kunnskapen er elegant flettet inn i fiksjonen.

Men Nils er ikke på reise bare i håp om å komme nærmere faren sin. Han nærer også et håp om å finne igjen bestekompisen fra guttedagene, Zakk, som har latt seg selv forsvinne der borte på det svære kontinentet.

Spør du meg, så burde dette vært tema nok for en hel roman. Lokalkoloritten er i boks, et potensielt drama vaker under overflaten, konflikten til den eldre generasjon kan være drivkraft til nær sagt hva som helst, men så skusler forfatteren det bort. Han velger jo selv hva slags bok han skal skrive, men å la Nils finne Zakk så lett som ingenting - som om Latin-Amerika var på størrelse med Namsos - er faktisk dårlig håndverk.

Men uansett: Zakk dukker opp av høystakken, og snart er historien om forholdet far-sønn en saga blott. Etter mellomspill i Oslo går ferden videre til New York med kompiser i stedet.

Som de to forløperne er også denne romanens fiksjon er stykket opp av kursiverte tekstbrokker av selvbiografisk karakter. Mot slutten føres disse sammen, og vi ser at Nils og Espen er ett. Om denne foreningen symboliserer at de sjelelige sår som antydes fortløpende i boken blir leget, er jo mulig, men ingen spesielt interessant vinkling, all den tid denne smerten er noe utenpåklistret, og heller ikke får noen litterær funksjon.

På forsiden nå