Rushdie goes latin

Imponerende faktakunnskap om renessansen redder ikke Salman Rushdies svakeste roman.

Saken oppdateres.

Når en romanforfatter forsyner sin fiksjon med kilderegister, kan man som leser tenke ett av to: Her har sannelig forfatteren gått grundig til verks. Eller: Her står muligens fakta i veien for fiksjonen.

Bibliografien i Salman Rushdies nyeste roman er på omfattende sju og en halv side. Til gjengjeld har den knapt en eneste person blant et ganske omfattende persongalleri som kan forveksles med et levende menneske, da kanskje med unntak av den indiske stormogul Akbar, som er historiens akse og forfatterens talerør.

India er begunstiget med minst like fantastisk åndsliv som Latin-Amerika, men det er sistnevnte som har utviklet det litterære grepet, kalt magisk realisme. I «Trollkvinnen fra Firenze» forsøker forfatteren seg med klør vi gjerne forbinder med G. G. Márques, og det kunne kledd dette epos fra renessansens Firenze og India, men det faller sørgelig igjennom. I korthet handler dette om en florentiner som en dag dukker opp ved stormogulens hoff, og hevder å være dennes onkel. Strengt tatt skulle han vært tatt av dage med det samme, men i tråd med tradisjonen etter 1001 natt, har han fortelleregenskaper av guds nåde, og historien han forteller er sentrert omkring en kvinne av usannsynlig skjønnhet. Trollkvinnen.

Med denne romanen har Rushdie villet servere et rundskue av en intellektuelt, så vel som kunstnerisk og åndelig styrtrik epoke, både i India og Italia. Og det har han klart. Hva han derimot ikke har lyktes med, er å gi aktørene liv og utvikling.

På forsiden nå