Kongegrav under Munkholmen?

Godt tenkt, men dårlig skrevet Da Vinci-kode variant om Leiv Eirikson og Olav Tryggvason.

Saken oppdateres.

Boka har to handlingsløp som samles mot slutten: Strømøy forteller en alternativ historie hvor kong Olav ikke dør ved Svolder, men følger Leiv Eiriksson til Vinland. Historien i nåtid følger en arkeologisk skattejakt under Munkholmen og på Grønland. Jegerne er den unge pene arkeologen Rebecca, arkeolog og enkemann Frank og Franks sønn Daniel på 12.

Historien er godt uttenkt (riktignok med noen pussigheter på slutten) og godt komponert, men svikter i språk, personskildring og en del detaljer. Fortelleren er allvitende, men synsvinkelen ligger oftere hos faren enn hos sønnen, noe som oppleves underlig i en barnebok. Ingen av personene blir skildret dypt nok til at de blir mer enn figurer. Strømøy legger opp til en romanse, men glemmer etterpå å utnytte denne bihistorien. Andre minusfaktorer er at vikingene faktisk ikke omtalte seg selv som «vikinger», og at arkeologiske myndigheter neppe ville latt en utgraving foregå som en slik personlig rivalisering mellom helt og skurk.

Boka avrundes i en «bortgjemt dal», hvor døde vikinger bor. Slike daler brukes ofte hos H. Rider Haggard, i Fantomet og i Tarzan, og kunne for så vidt vært emne i en egen bok. I denne boka blir det påklistret og for lite utnyttet. Det er korte kapitler med hyppige cliffhangere, og kunne fungert som idé for en tv-drama-serie. Åpningen er fint dramatisk, og lokalkoloritten er upåklagelig selv om tekstreklamen for Egon kunne vært spart. Strømøy er entusiastisk på historiens vegne og vil nok lokke noen til å lese mer om hva som virkelig hendte, og hvor grensene går mellom sant, oppdiktet og kanskje sant. Sånn sett var dette interessant.

På forsiden nå