Mennesket Wergeland

Med denne biografien med fokus på mennesket Wergeland, er bildet som jubileumsåret tegner av diktergeniet komplettert

Saken oppdateres.

Det er 200 år siden Henrik Wergelands fødsel. Det feires med to omfattende biografier pluss enda et par utgivelser, såpass må det være. Odd Arvid Storsveen er historiker av profesjon, og herværende bok er en bearbeidelse av hans doktoravhandling fra 2004.

Han starter med å redegjøre for dikterens foreldre, om faren Nils fra strilelandet som endrer navn til Nicolai og klatrer målbevisst oppover i det sosiale hierarkiet, og ender som prest og Eidsvollsmann; om moren av borgerslekten Thaulow, som bringer kultur til hjemmet; og gjør det slik klart at det ikke er denne boken som skal fornye sjangeren.

Tvert i mot, biografen stiller seg på skuldrene til sine forgjengere, går tidvis i interessant og kritisk dialog med dem, og utfyller det bildet vi har av en dikter og en nasjon ideolog. Hans kamp for 17. mai er vel kjent. At han mot slutten av sitt liv nærte en økende skepsis til hele feiringen, er mindre kjent. Som det fremgår av Storsveens bok, avslørte Wergeland embetsstandens og borgernes deltakelse som hykleri: «De embetsmenn og borgere som før holdt seg for fine til å feire dagen, brukte den nå til å markere sin overlegenhet og klasse». For Wergeland hadde den mistet verdi, og barnetoget marsjerte ikke i gatene før etter hans altfor tidlige død.

Forfatteren nøler ikke med å fremheve Wergeland som den unge nasjonens første diktergeni, hvis verk grovt kan deles i tre; det politiske, det polemiske, og det lyriske. Her skiller Mig selv seg fra den andre store biografien av året, nemlig Geir Uthaugs Et verdensdyp av frihet. Storsveen går grundig inn på de to første delene, og særlig fordyper han seg i det polemiske. Med denne nærlesing av et verk som har mindre kunstnerisk enn personlig interesse, gir biografen en inngående nærstudie av nettopp personen Henrik Wergeland. Slik er den egnet til å utfylle Geir Uthaugs nesten like omfattende bok, som på sin side leverer en dyptpløyende studie av Wergelands poetiske corpus, og har fokus på dikteren som del av en europeisk, mystisk tradisjon.

På forsiden nå