Jordnært, og litt svevende, men med ubesværet selvfølgelighet

Sanselige og gåtefulle dikt med beina godt plantet, både i jorda og i historiens mørke.

Saken oppdateres.

Debuten for to år siden overbeviste de fleste om at vi her har å gjøre med en stayer, og oppfølgeren i år beviser at de fikk rett. Det er med ubesværet selvfølgelighet Ellen Grimsmo Foros fører bokens jeg og du inn i et diktunivers der jordklodens og menneskenes historie spilles ut mot det hverdagslige og det trivielle, slik at både historien, hverdagen og samlingens personer ses mot skiftende projektorlys.

Lest fortløpende fornemmer man som leser en distinkt fortellerstemme og en sammenhengende fortelling, (uten dermed å si at denne fortellingen er enkel å følge med i). Mot skiftende bakgrunn trer så diktenes jeg og du frem som levende, agerende, og ikke minst, drømmende, mennesker.

Som en usagt tematikk finner jeg en individuasjonshistorie her, en bevisst bestrebelse på ikke bare å bli seg selv, men også å holde fast ved det selv man er blitt: «Vi omdanner oss gjennom året for stadig å se ut som de navnene vi gir hverandre.»

Diktene er små, lyriske prosastykker, frodige uten å være vidløftige, språklig fantasifulle uten å være metaforiske. Du får snarere følelsen av at bildene forfatteren benytter seg av er mettet med nettopp sitt konkrete innhold. Brukt slik, mot et bakteppe av uventede konstellasjoner, avspeiler det en uhyre språksikker og musikalsk dikter.

På forsiden nå