Den politiske kongen

I det fjerde bindet av biografien om Haakon og Maud tegner Tor Bomann-Larsen bildet av en konge med vilje til politisk makt.

Saken oppdateres.

Vi er kommet til perioden fra 1913 til 1928, en dramatisk tid med store omveltninger i Europa og i verdensdelens yngste monarki, vinterlandet Norge.

Fra kongelig fasanjakt i England i bokens første kapitel, frem til kong Haakon i 1928 ber Christopher Hornsrud danne den første Arbeiderregjeringen i Norge, har Europa vært gjennom en verdenskrig og flere revolusjoner. De store dynastiene er døde, tallet på republikker er økt fra tre til 13. De monarkiene som skulle leve videre, måtte tilpasse seg demokratiets spilleregler. Det var ikke lett, heller ikke for den ensomme majesteten i Kristiania. Hans eneste fortrolige venn i mange tunge år var polarhelten Fridtjof Nansen.

 

I «Makten» skildrer forfatteren kampen mellom en konge som er valgt av folket, men som likevel strever med å finne sin plass i et ungt demokrati. Han ønsket ikke å være bare til pynt, særlig ville han ha innflytelse over forsvars- og utenrikspolitikken. Venstrelederen Gunnar Knudsen brukte enhver anledning til å sette Haakon på plass, personlig og konstitusjonelt. Den danskfødte kongen og hans engelskfødte dronning ble kritisert for ikke å være norske nok. Politisk ville Knudsen kneble kongemakten. «Monarkiet skulle ikke være annet enn en skinnende krone på republikkens hode», som forfatteren skriver i en av sine mange billedsterke formuleringer.

 

Denne kongen stod bak den norske «januarrevolusjonen» i 1928. Det norske Arbeiderparti var størst etter høstens valg, mens de borgerlige hadde flertall. Men forsøkene på å danne en borgerlig samlingsregjering mislyktes. Da måtte kongen mot de borgerliges råd be Hornsrud danne regjering. Kongen håpet å splitte et arbeiderparti som bestod av flere fløyer etter en kortvarig revolusjonær periode da partiet bekjente seg til moskvatesene. Håpet om splittelse ble ikke innfridd, men han oppnådde å få partiet inn i parlamentarismens varme. Regjeringen av «ministersosialister» ble ikke sittende mer enn atten dager, og rakk ikke en gang å pirke i klassesamfunnets strukturer.

 

I kongens hode spøkte den russiske revolusjon fra 1917. Tsarfamiliens skjebne skremte, de var Haakon og Mauds nære slektninger. Kongen fryktet en utvikling der bolsjeviker og det han omtalte som «pakk» skulle ta makten også i Norge. Det er skjedd mye med Haakons politiske innsikt når han mange år senere skulle kalle seg «også kommunistenes konge».

Under første verdenskrig forsøkte det nøytrale Norge å manøvrere i et farefullt farvann mellom de krigførende alliansene. Den engelskorienterte kongen var ikke fornøyd med den måten nøytraliteten ble praktisert på. «Alt vi har gjort i disse Aar er efter mit Syn blot gjort af egoistiske Grunde», skrev han.

 

I «Makten» er det ingen pikante avsløringer fra kongeparets privatliv, med mulig unntak av en antydning om kongens følelser for forretningskvinnen Sylvia Schou. Rundt sølvbryllupet i 1921 ble forholdet mellom kongeparet beskrevet som fjernt. Dronning Maud omtales som «søt og elskværdig, men infantil - en 14 års pike - genert og uutviklet». Hun deltok sjelden i offentlige plikter sammen med kongen. «Den svevende kronprins» Olav ble oppdratt til å bli ekte norsk, det var symbolsk flukt over hans skihopp i Holmenkollen. Han ble beskrevet som sent utviklet, men «meget vel begavet».

 

Den danske prins Carl ble i sine yngre år oppfattet som heller middelmådig. Han vokste med oppgavene som konge. Forfatteren tar ikke stilling til om kongen alltid opptrådte demokratisk. Men han viser hvordan han balanserte mellom egne ønsker om makt og forsvarerne av en ordning som bare ga ham en representativ funksjon. Han balanserte særlig i kriseårene etter krigen mellom reaksjon og revolusjon. Ved avgjørende skilleveier valgte han riktig, som da han avviste et forsøk på politisk kupp der hans venn Nansen var tiltenkt rollen som statsminister hevet over partiene.

 

Tor Bomann-Larsen imponerer også i denne boken med sitt grundige arbeid med et bredt kildemateriale og en engasjerende fremstilling. Gjennom tilgangen til kongens dagbøker og utførlige notater, får vi et interessant innblikk i kongelig tankegang i en brytningstid. Forfatteren plasserer sine personer i det store samtidsbildet og lager en «biografi» også over en avgjørende periode i norsk historie.

På forsiden nå