Uhemmet og utemmet

Hemningsløs, heit og hard; maskuline dikt som dunster av vitalitet og selvopplevelse.

Saken oppdateres.

«Skriv som du lever, lev som du skriver», var den danske beatpoeten Dan Turèlls leveregel og det kunne også vært den amerikanske (med dansk far) skuespilleren og dikteren Michael Madsens credo. Med over hundre filmer på samvittigheten («Thelma & Louise», «Reservoir Dogs», «Kill Bill» m.fl.), er hans to første diktsamlinger nå samlet i ett bind og utgitt på norsk som «Burning in Paradise».

 

Og ja, det brenner fra sidene, fra sigaretter og sprit og det som sterkere er. Diktene er rå som sushi, uforedlet som vin under gjæring, poesi med et grappagrep. Mer inntagende enn inntrengende. Her finnes ikke snev av verken potetmos eller patos, men en hardhet som er hardere enn din egen. Språket er realistisk registrerende, uten metaforiske underfundigheter, uten moral, ubekymret fandenivoldsk, som i en sekvens i det voldsomt selvutleverende diktet «Tårer»: «. . . Jeg er blitt skutt lappa sammen blåst til himmels røntga dopa ned bundet fast innelåst føkka opp brent, stukket ned, slått ned og forlatt, og har slått tilbake.»

 

Alt er selvfølgelig ikke like bra hele veien, her er dikt som er kladden til noe større, men det er en annen skål, for poenget med en slik litterær umiddelbarhet er at teksten skal falle fiks ferdig i fanget ditt som uforutsette hendelser. Her er spor etter Kerouac og Bukowski, og noen ganger kan Madsen legge seg litt for tett opp til Bukkerns kvinne- og spritsjargong, men med glimt i øyet: «Jeg liker horer, det er noe ubesudla over dem.»

 

Forfatteren får sikkert ikke nobelprisen, men skal du unne deg en underholdende kveld (det har jeg aldri sagt om ei diktsamling før), kanskje med noe godt i glasset, er disse rytmiske, pumpende diktene et fint alternativ til mye annet førjulstull. Nydelig oversatt, men tittelen kunne vel også vært på norsk?

 
På forsiden nå