Som man roper i skogen

Prosaisk bygdekrim uten store overraskelser.

Saken oppdateres.

Krimsjangeren har etter hvert fått mange underkategorier, og Magnhild Bruheim har med sine romaner meislet ut en egen nisje innen bygdekrim. Her er det personskildringene og hverdagslivet som får størst plass.

I denne boka er det drapet på en ung jente som skal oppklares. Politiførstebetjent Hans Velid ved Gudbrandsdal politidistrikt reiser opp til Sota Sæter for å se en amatørteatergruppe sette opp et stykke om en gammel bygdetragedie. Det er datteren Tuva som har oppfordret ham til å komme, hun er journalist og skal skrive omtale av oppsetningen for lokalavisen. Mens de er der forsvinner hovedrolleinnehaveren, og hun blir senere funnet drept. Hans Velid tar kontroll over etterforskningen. Med stødig hånd setter han i gang sine metodiske undersøkelser. Det er ikke godt å si om Velid liker det han holder på med eller ikke, men for en leser som skal være med på hans rutinemessige vitneavhør er det lite spenning å hente.

Journalistdatteren Tuva prøver på sin kant å komme tilbunns i hvem den drepte skuespillerinnen virkelig var. Når hun først har snublet over et slikt skup må hun jo utnytte det. Selv om Tuva er mer bevandret i teknikkens nye vidundere som internettet, blir heller ikke hennes framstøt særlig overraskende eller ukonvensjonelle.

Persongalleriet er lite og oversiktelig, og de blir skildret på en fin måte. Men som spenningsroman blir det litt tynt utbytte for leseren når man bare blir loset gjennom selvfølgeligheter og rutiner.



På forsiden nå