Snubler i seg selv

Et ikke helt vellykket forsøk på å vise at kunsten kan være døråpneren til et sannere liv.

Saken oppdateres.

Hånes siste roman er en mørkere tekst enn hans tidligere utgivelser. Både «En dag for paprika» og «Petroleum» handlet om grunnleggende ensomhet, men begge hadde en positiv grunntone der muligheten for en mer inderlig erkjennelse av virkeligheten er alltid til stede. «Pirolene i Benidorm» beveger seg på grensen mellom håp og håpløshet, men hovedpersonen har en iboende, nesten blind, optimisme som bærer ham videre.

«Antagon» handler om et par som bor på landsbygda utenfor Berlin. En morgen våkner mannen, kona er borte. Han begynner å lete. Emilia er fotograf, og han søker spor etter henne i bildene. Han forteller om episoder og stemninger hun har opplevd, og så fotografert. Sansene er trukket tilbake. De umiddelbare inntrykkene blir retusjert eller sensurert, og en nummen og samtidig gråtkvalt tekst, viser det fortellende parets distanse til seg selv, hverandre og verden. Sansningen er vendt, fortellingen risikerer ikke lenger, som i «En dag for paprika», en entusiastisk oppdagelsesreise i bilder, lyd og lukt.

Et vesen som ikke lar seg ignorere, har våknet i Emilia. Når hun er ute å fotograferer, føler hun dette inni seg. Når hun dveler ved motivene, forsøker å se dem, blir hun forvandlet av en slags åndelig kraft. Hver gang dette skjer, må hun redefinere sitt eget ståsted, og så prøve å gjenfinne balansen. Denne prosessen fører henne lenger og lenger bort fra verden. Idet hun får mer kontakt med sitt eget sinn, mister hun kontakten med omgivelsene. Emilias følelser utvikler seg, hun beskriver det som om en fysisk person som har tatt bolig i henne: Antagon.

Noe av det mest spennende med Hånes tidligere romaner, er at han viser hvordan den konkrete hverdagen inneholder mer skjønnhet og har flere dimensjoner enn overflaten gir inntrykk av. Romanene viser kontaktflater i en tilsynelatende usammenhengende verden. Personene i tekstene søker verden, utenfra og inn. I «Antagon» går bevegelsen den andre veien, verden åpner Emilia opp, lager en brist i henne som til slutt fører til at hun føler hun må forlate livet slik hun hittil har levd det. Virkeligheten blir uutholdelig, og hun blir fullstendig ensom, hun har bare kontakt med seg selv.

Jeg leser «Antagon» som et ikke helt vellykket forsøk på å vise kunstens mulighet til et mer intenst og sant liv. Romanen snubler i seg selv: som kunstverk stenger teksten disse åpningene, samtidig som den viser hvor de ligger. Idet mulighetene for en dypere forståelse av livet kommer til syne, raser inngangen sammen.

På forsiden nå