De dødes hav

«Menneskehavn» er nok en strålende roman fra John Ajvide Lindqvist, en velopplagt, potent fortelling som er både grøssende og rørende.

Saken oppdateres.

Med «La den rette komme inn» debuterte Lindqvist med et av de siste års litterære høydepunkter; en roman som både var en real grøsser og en nydelig oppvekstsskildring.

Oppfølgeren, «Håndtering av udøde» var også akseptabel, og fjorårets «Papirvegger» en vital samling noveller.

I «Menneskehavn» er handlingen lagt til det mest svenske av alt svensk; skjærgården, representert ved det fiktive stedet Domarö. Bare dette vil nok gi mange lesere assosiasjoner til uskyld og glede, til Evert Taube, «Sommeren med Monika», «Saltkråkan» og «Skjærgårdsdoktoren».

Men i Lindqvists verden er det selvsagt mer enn noen skjær i sjøen som truer idyllen. Ekteparet Anders og Cecilia tar en vinterdag turen over isen til Gåvastens fyr sammen med datteren, Maja. Der ute, i det store hvite, ødet, forsvinner Maja sporløst. Noen år senere vender Anders tilbake til øya; deprimert, lettere alkoholisert, forholdet til Cecilia er ødelagt, men han er fast bestemt på å fortsette å lete etter datteren. Dette fører ham inn i en verden av magi, hevn og hat, og hvor stedets mørke fortid kommer til syne. Og finnes virkelig Maja fortsatt?

Lindqvist har skrevet en medrivende historie, der han til fulle lykkes med å forene så vel skrekkelementer samt følelser som savn, sorg og håp. Forfatteren er ikke den største stilisten, men du verden som han kan fortelle! Med engasjement og innlevelse, og med full kontroll over virkemidler som grøss og gru, overnaturlige hendelser, men også kommunikasjon - og fraværet av sådan - mennesker i mellom. Likeledes er han mesterlig i sine skildringer av miljø og personer; det hele framstår levende og - enn så merkelig det kan lyde - troverdig.

Fortellingen veksler i tidsplan, og vi får blant annet ubetalelige tilbakeblikk på 80-tallet; nostalgiske, men samtidig treffende, gjensyn med artister som Frankie Goes to Hollywood og The Smiths. Grepet med å benytte noe så harmonisk som svensk skjærgårdsidyll er også vellykket, og i «Menneskehavn» er det havet som skjuler dystre hemmeligheter.

Lindqvist har klare likhetstrekk med Stephen King på sitt beste; som i Kings «It» trekkes trådene tilbake til en i utgangspunktet sorgløs barndom der harmonien etter hvert blir satt på noe av en prøve, og der man som voksen - når man vender tilbake - stirrer demonene rett i øynene. «Menneskehavn» er en svir av en leseropplevelse; underholdende, rørende, og ja, ikke så rent lite skremmende.

På forsiden nå