Ikke akkurat Vittula

Sympatisk roman som tross alle gode hensikter, unnlater å gripe leseren.

Saken oppdateres.

Ute i verden, dvs henholdsvis i Hamburg og i Grisebukta, bereder The Beatles og Sovjet grunnen for verdensherredømme, hver på sitt vis. I Gokk, derimot, går livet sin vante og ytterst misstrøstige gang, og for unggutten Hans kunne begivenhetene som satte fart i sekstitallet like gjerne funnet sted i en annen galakse. Han er av sameætt, og for ham handler livet stort sett om skam, synd og dom. Tema fortjener saktens en fortelling. Fornorskingen av samene er en skamplett i nyere historie; læstadianismen som slo så hardt ned i de nordligste delene av norsk, svensk og finsk sameland bidro heller ikke til å mildne en allerede hard tilværelse. Et oppgjør med gledesløsheten er i det hele tatt alltid kjærkomment. Men å gjøre det så totalt humørløst, det blir nesten litt påfallende . Romanen humper og går fra episode til episode, uten å røpe noe fortellerteknisk grep. Forfatteren lar ting skje, men lite får konsekvenser for fortellingen, og hovedpersonen virker ikke en dag eldre, enn si, modnere, når siste punktum er satt.

 
        
            (Foto: xx)

  Foto: xx

 
På forsiden nå