Ikke akkurat Vittula

Sympatisk roman som tross alle gode hensikter, unnlater å gripe leseren.

Saken oppdateres.

Ute i verden, dvs henholdsvis i Hamburg og i Grisebukta, bereder The Beatles og Sovjet grunnen for verdensherredømme, hver på sitt vis. I Gokk, derimot, går livet sin vante og ytterst misstrøstige gang, og for unggutten Hans kunne begivenhetene som satte fart i sekstitallet like gjerne funnet sted i en annen galakse. Han er av sameætt, og for ham handler livet stort sett om skam, synd og dom. Tema fortjener saktens en fortelling. Fornorskingen av samene er en skamplett i nyere historie; læstadianismen som slo så hardt ned i de nordligste delene av norsk, svensk og finsk sameland bidro heller ikke til å mildne en allerede hard tilværelse. Et oppgjør med gledesløsheten er i det hele tatt alltid kjærkomment. Men å gjøre det så totalt humørløst, det blir nesten litt påfallende . Romanen humper og går fra episode til episode, uten å røpe noe fortellerteknisk grep. Forfatteren lar ting skje, men lite får konsekvenser for fortellingen, og hovedpersonen virker ikke en dag eldre, enn si, modnere, når siste punktum er satt.

 
 
På forsiden nå