Utmattende

Litt for detaljrik roman om sammenbrudd og samlivsbrudd.

Saken oppdateres.

Kari Bøges nye roman handler om en komponist med det vanlige norske navnet Eskil Ås. Det er en roman om flere typer sammenbrudd. De utløses av komponistens skuffelse etter oppførelsen av hans siste symfoni. Kritikkene lar vente på seg, og han forestiller seg at det ikke gikk bra. Denne forestillingen forsterkes av reaksjonene til hans kone.

Skuffelsen får ham til å kjenne ekstra sterkt på fysiske plager han har hatt lenge. Det blir opptakten til den sykehistorien som fyller mesteparten av romanen og som beskriver hovedpersonens gradvise erkjennelse av at han er syk og trenger behandling. Dels er det en nitid beskrivelse av selve behandlingen, dels av pasientens vei gjennom ulike instanser i sykehusvesenet og hans reaksjoner underveis.

For riktignok dreier dette seg om maktforhold mellom helsepersonell og pasient, og om det samfunnshierarkiet et sykehus er, også pasientene imellom.

Men først og fremst handler denne romanen om maktforholdet i det ekteskapet som beskrives. Uoverensstemmelsene mellom komponisten og hans kone er inntrengende beskrevet og romanen er strukturert slik at sammenhengen mellom det ekteskapelige sammenbruddet og det psykosomatiske oppleves sterkt.

Når hovedpersonen rømmer inn i sykdommen og ut til landstedet for å bli fri for forventninger, for å kunne leve på egne premisser, er dette et oppbrudd både fra samlivet og kunstnerlivet. Problemet blir at han ikke mestrer hverdagen, verken praktisk eller mentalt. Smerten, frustrasjonen og veien tilbake til mestring gjør sterkt inntrykk. Her framstilles ikke entydige sannheter, men opplevelsen sees hele tida fra hovedpersonens synsvinkel. Analysen av sykehus og primærhelsetjenestens rolle er nesten en historie i seg selv.

Dette er innsiktsfullt skrevet, men akkurat sykehushistorien er så detaljert at det nesten oppleves som terping. Det demper den innlevelsen vi ellers inviteres til og som oppleves i store deler av denne sammenbruddsromanen som tross alt gir oss et håp gjennom den erkjennelsen som oppnås mot slutten. Godt fortalt, men til tider litt utmattende.



På forsiden nå