Hjertesukk fra dypet av  hjernen

Som få andre balanserer Hødnebø kjølig intellekt mot umiddelbar sansning, og som ingen annen lar hun dette avstedkomme dikt der et uhyre presist språk klinger mot taktil lengsel.

Saken oppdateres.

Etter debuten i 1989 har Tone Hødnebø, i tillegg til dikt i utvalg (2005), en poetikk (2003), og gjendiktninger av Emily Dickinson (1995) kun gitt ut tre diktsamlinger. Disse har til gjengjeld utløst hauger av priser, pluss status som Festspilldikter i Bergen. Når hun nå, seks år etter siste diktbok, kommer ut av skjulet igjen, er det med glede vi i diktene hennes finner den samme knivskarpe språksansen, den samme teften for nye bilder, det samme stupet ut i djerv tenkning, og nytt av året: en vågal utforskning av poetens egen personae.

Samtidig erkjenner hun at selve forskningsprosessen bidrar til å endre forskningsobjektet; ingenting er hva det gir seg ut for å være straks det vet seg iakttatt, og dikt som ved første møte gir seg ut for å være programdikt, er nettopp en innrømmelse av dette dilemma.

Her er både åpne og skjulte referanser til dypt tenkende mennesker som har gått før henne. I et dikt som parafraserer psykiateren og filosofen Julia Kristeva, skriver Hødnebø, «Sort sol var det noe som sa. / Jeg skrev det ned for å huske det / men ingen topografiske detaljer / eller tidsanvisninger». Et neste dikt refererer til Vergil og avsluttes med et hjertesukk fra dypet av hjernen: «Det finnes dem som opptrer under falsk bevissthet. / Jeg finner ikke det jeg leter etter; / det er forskjell på å beskrive og å utsi en dom.»

Og det slår meg at, er det egentlig det? Dernest slår det meg at Hødnebøs dikt åpner for et skjerpet blikk mot vedtatte sannheter, at de oppmuntrer til grunnleggende usikkerhet på om verden er slik den ved første øyekast gir seg ut for å være; fordi at «det som blir skrevet / og det som lar seg beskrive / kan også skje».

På forsiden nå