Eteriske dikt

Fine, drømmende dikt, til å meditere over, uten bruksanvisning og fasit.

Saken oppdateres.

«Som om ein ny dag skal komme» har stemningen til en østlig haiku-samling, men mangler haikuets strenge form. Diktene har den pussige årvåkenheten som kan opptre like etter at en har sovet, men før man ennå er helt våken. De er som nedskrevet i den merkelige sinnstilstanden man er i mens man kjenner nattens drømmer flimre bort fra erindringen.

«Det eg ville / Vakkert / Natta si uro», kan nevnes som eksempel på dette.

Setningen «Det eg ville» variert med «Kva eg ville» og «Eg ville det» kommer igjen i dikt etter dikt, og dette eg og dette egs vilje, kan bli en nøkkel til å forstå diktene. Samtidig er de så åpne, at de blir strofer å dikte videre på, de inviterer leseren til å dikte sitt eget jeg inn i dem. I blant overlates imidlertid vel mye til leseren, som i det litt for kryptiske «Natta gav frå seg sitt mørker // Kven var eg som ville finne».

Men stort sett unngår Hanne Aga å ramle ut i det megetsigende intetsigende, som denne type vers innbyr til. Som oftest er hun både overraskende og klok, og iblant oppnår diktene, som er både svevende og eteriske i sin form og i sitt uttrykk, en paradoksal fysisk tyngde. Som dette: «Det eg ville // Du i mellomrommet / i sprang etter sprang // Eg er også her // Hjartet mitt skal fylle / natta sitt djup.

På forsiden nå