Sanselige dikt

Å lese Cecilie Løveids dikt, er en sanseopplevelse for hele kroppen.

Saken oppdateres.

De beste bøkene til Cecilie Løveid er blant de beste skrevet i Norge de siste femti år, og «Nye ritualer» er blant hennes aller beste. Boken er delt inn i fire satser, som tematisk spenner fra Nye fødselsritualer over Nye vennskapsritualer, til Nye kjærlighetsritualer til Nye avskjedsritualer. Nærlesingen behøver ikke være særlig grundig for at vi skal kunne lese et livsløp inn i tematikken.

Ut av en mollstemt grunnstemning reiser det seg dikt som på mange vis er livsbejaende, fulle av sensualitet og sanselighet. Samtidig har dikteren levd så lenge nå, at kolleger begynner å bli borte, og slikt blir det minneord av. Minneordet over Georg Johannesen er et slikt et, vitalt og merkelig, en ufattelig god observasjon av en rar bergenser. Dessuten, Løveid som har bodd en mannsalder i København, unnslår seg ikke for å dikte om gamle minner fra barndomsbyen, også.

Med fare for å slå om meg med en overvekt av bergensiana her i Trondheim, er jeg fristet til å trekke frem et annet - halvt fandenivoldsk, halvt deilig sentimentalt - dikt om forgjengelighet, nemlig «Bergensminne». Det begynner slik: «Jeg vet ikke hvilken buekorpsgutt / som hadde stått ved hennes side, / tatt henne med inn i kjærligheten. / Hvem det var som forsvant i mengden alle forsvinner i. // Den første marsjen / han trommet mot husveggen den våren / forsvant».

Selv om det gir boken et ekstra løft, er det langt fra nødvendig å lengte til Bergen for å like denne boken, og mot de helt taktile høyder når forfatteren i sluttsatsen, Nye avskjedsritualer. Prosadiktet «Oppslagsord: kjole» er blant de vakreste jeg har lest

På forsiden nå