Kongen av  nødrim

Dikter med megafon pendler mellom profetisk tale og mystisk tilnærming til tilværelsen.

Saken oppdateres.

Her forekommer dikt i denne boken som er så fine at man som leser sørger litt over at de skal måtte slepe på en portefølje av ordrik likegyldighet. «Midtsommernatten» er et slikt dikt. Her viser Stein Mehren seg som den mystikeren han er, på sitt beste. Dette etterfølges av «Blodets bånd», og med så befinner man seg i en hel stim med dikt av klassisk Mehrensk merkevare. Dikt som dette står i sterk kontrast til den demagogiske profeten som så altfor ofte slipper til orde i denne samlingen.

Mehren har også lagt seg til en tilfeldig bruk av enderim. Disse kan dukke opp midt inne i ellers frie vers, og virker umotiverte. At de tidvis er håpløst søkte, gjør ikke leseren mer velvillig innstilt. Blant bokens svakeste vers er, «Märtha Louise», et dikt som muligens er skrevet i sympati, men som uansett fortoner seg som harselas.

Et annet dikt som heller ikke trekker oppover, er et tisiders dikt om Katarina den store. Denne grøten av biografiske skisser sauset inn i bruddstykker av Russlands historie, der hun skildres dels som despot, dels som frigjører, som foregangskvinne og intellektuell, forfører og forsmådd, pluss mye mer, kunne passert som prolog ved et eller annet jubileum, i bokform har det ingenting å gjøre. Dette er et altfor langt dikt som vil være stort, men her og der gir det gode eksempler på Mehrens rimkunst, som denne: «Katarina var ikke stueren. Hun var / en suveren.»

Ellers er det særlig to tema som går igjen: En stadig tilbakevendende raljering over den nye tid kjendiseri, hvilket er lett å slutte seg til, selv om vi stadig savner en poetisk snert. Det andre tema som behandles, er aldring og sykdom. Her er forfatteren nådeløs og personlig, og i disse diktene merker vi et engasjement som har tvunget frem kunstneren i ham.

På forsiden nå