Vrøvl og fine tanker

Kreditt for energien og et flott forsøk på å lose den vestlige kultur tilbake på rett kjøl

Saken oppdateres.

Helle Bjerkan debuterer med tre bøker på en gang, på noe jeg oppfatter som et eget forlag, og bare den energi som denne plutselige meddelelseslysten signaliserer, gjør meg lutter øre.

Bok én, «Elsket være den som setter seg», med undertittelen «En bok om sjelen», griper tilbake til idealene fra seksti- og syttiåra, og er en velartikulert påminnelse om at de av oss som den gang slo til lyd for en enklere og mindre materialistisk livsstil ikke var helt på jordet. Et credo i boken er at vi befinner oss ved et kulturelt nullpunkt, og ved henvisning til, og ved utlegning av tenkere som C.G. Jung, Walter Benjamin, Noel Cobb, samt forfatteren bak Thomasevangeliet, forsøker hun å skissere en vei videre fra dette skjebnens veikryss som vår sivilisasjon befinner seg ved.

Helle Bjerkan er utvilsomt en klok kvinne, og de tanker hun gjør seg er vel verdt en meditasjon. Likevel finner jeg det utilfredsstillende når ord som hellig og guddommelig benyttes som om vi har en felles oppfatning av betydningen av dem.

Bok to, «Jordpoesi», er en poetisk utlegning av ideene i bok en. Her demonstrerer hun et overskudd og en aldri hvilende energi. Undring avløser undring i en ofte medrivende flom av spørsmål, og selv om det stundevis resulterer i litt poetisk bla bla, skal ingen ta fra henne at hun besitter til overmål av hva hun selv et sted kaller «lengsel og ja-kraft».

Bok tre burde forblitt i skrivebordskuffen. Her har forfatteren tatt seg et intellektuelt frikvarter for mye, og selv om hensikten har vært å pludre, leke, vrøvle, eller som hun selv sier i et øyeblikks hybris, å «analysere en galskapssituasjon i galskapens eget språk» (hvilket ikke er en ambisjon for vrøvlere), er hun lysår unna å overbevise denne leser om at Aribehndiktet har vært gøy å skrive.

På forsiden nå