Sosialrealisme i det ytre rom

I en galakse langt, langt, langt, ja, pokker så langt borte, er folk akkurat like sløve som her i nærmiljøet. Så hvorfor reise så langt?

Saken oppdateres.

«Han blir nødt til å foreta seg noe», leser jeg i siste setningen av baksideteksten til Markus Midré og Flu Hartberg (tegninger) og starter deretter lesningen av «Muren», i den tro at Dag faktisk kommer til å foreta seg noe.

Dag, skjønner dere, bor med utsikt til en diger mur på planeten Misantropolis langt pokkerivold ute i solsystemet. Muren ble i sin tid bygget som et middel mot arbeidsledighet, og siden har man bare fortsatt å bygge. Og nå er den kjempehøy, så høy at den skygger for solen, med det resultat at Dags tomatplanter visner. Synd, for maurslukeren han holder som kjæledyr eter bare tomater, så nå visner visst den og.

Original idé? Nei da. Men uvanlig teit, og heretter kommer klisjéene på løpende bånd, også. Denne utgivelsen er en såkalt graphic novel og er myntet på ungdom, derfor kliner de til med bymiljøer kopiert etter Fifth Element og trafikanter fra Star Wars{rsquo} tegnebrett, uten at noe av det fungerer litterært.

Dags prosjekt blir nå å skaffe dyret sitt friske tomater. I bestrebelsene snubler han borti et revolusjonært undergrunnsmiljø, og her kunne fortellingen tatt en retning, en hvilken som helst retning, men da ikke bare folkene som bebor Misantropolis er misantroper, men også Markus Midré og Flu Hartberg, så skjer ingenting, og nok en bok vi ikke trenger, har sett dagens lys.

 
På forsiden nå