Magisk - nesten helt til slutten

Nytt høydepunkt fra en av de mest ambisiøse - og beste - norske krim-utøvere.

Saken oppdateres.

Det er godt nytt for norske (og helt sikkert etter hvert stadig flere internasjonale) lesere at Torkil Damhaug er blitt forfatter på heltid. Men det betyr absolutt ikke at han ikke lenger bruker sin kompetanse som lege og psykiater.

For det gjør han i aller høyeste grad i «Døden ved vann».

Her tegnes en intrikat historie, som begynner på en kanariøy ti år før hovedhandlingen, en sørgelig, nesten poetisk fremstilling av ung ensomhet på randen av katastrofen.

Historien forflytter seg så til nåtidsplanet, til en røff virkelighet i Amsterdams underverden - før den noe utsvevende Liss Bjerke får alarmerende bekymringsmeldinger om sin skikkelige psykologsøster Mailin i Oslo. Liss setter de omtalte trusler mot Mailin i sammenheng med mektige kriminelle i Amsterdam hun selv har pillet på nesen, og full av dårlig samvittighet drar hun til Oslo.


Der utvides spekteret av mulige sammenhenger med Mailins forsvinning og antatte død - i tillegg til det dannede akademiske vestkantmiljøet, skal leseren stifte bekjentskap med så vel lurvete talkshow-verter i en moderne tv-virkelighet og idrettshelter som et team politietterforskere.

Men først og fremst borer denne historien seg inn i et terapeutisk område, med ofre for seksuelt misbruk som nok en gang blir hovedfokus i en krimroman.

Damhaug jobber svært godt med sitt team, han har skrevet en meget spennende krim som også tilfredsstiller de aller flest krav til «ordentlig» skjønnlitteratur.

Som i forgjengeren «Se meg Medusa» vibrerer historien virkelig, som leser føler en at en er med på noe ekstraordinært. Damhaug har en særegen evne til å løfte sine historier opp på et eget nivå, men dermed stiller han også seg selv i en utrolig vanskelig posisjon ettersom boken nærmer seg slutten.

For uansett nivå på en krimbok underveis så skal alt dras ned til et prosaisk og håndterbart nivå til slutt, for da skal selve krimmysteriet løses.

Svakheten i «Se meg Medusa» var nettopp slutten. Ikke at den var katastrofal på noe vis, mer det at den endte som en vanlig krim etter å ha beveget seg på et høyere nivå. Det samme her. Løsningen på de mange tråder er logisk nok og forfatteren kommer absolutt helskinnet fra det.

Men heller ikke denne gangen har Damhaug klart «det umulige» - å lage en slutt på nivå med den frapperende gode opptakten.

 
På forsiden nå