Fritt fall med fortellertalent

Svært god og velskrevet debutroman fra Johan Mjønes, som med språklig fantasi og menneskelig klokskap behandler et vanskelig og tabubelagt tema som selvmord.

Saken oppdateres.

Det skjer ikke ofte, men du verden, så moro det er når en debutant skiller seg ut fra mengden og umiddelbart markerer seg som en særegen forfatterstemme. Ole Asbjørn Ness gjorde det med sin «Det er natt», Carl Frode Tiller, selvsagt, med «Skråninga» og i fjor, Jan Roar Leikvoll med «Eit vintereventyr». Skal man trekke noen paralleller mellom disse, er det at alle skriver om ubehagelige, dels tabubelagte tema.

Ness skildret seksuelle overgrep og Leikvoll tok leserne med til en konsentrasjonsleir. Mjønes er heller ikke fremmed for å ta tak i stoff som er ømtålig, i dette tilfellet selvmord.

I «Terminalhastighet» møter vi en mannlig, navnløs hovedperson som velger å avslutte livet ved å hoppe fra Empire State Building. Unge menn som har vanskelig for å få grep om livet sitt er ingen ukjent tematikk i samtidslitteraturen, men Mjønes løfter historien til et annet nivå enn de fleste andre forfattere. Fortellingen kan innledningsvis være litt vanskelig å få grep på. Mjønes gjør det ikke bare lett for leseren, han operer med flere tidsplan, og fortellingen veksler mellom alt fra essayistisk stoff til små, selvstendige historier. Vi får blant annet tilbakeblikk på hovedpersonens barndom, samt skildringer av et kjærlighetsforhold som har tatt slutt. Likevel oppleves ikke fortellingen sprikende og usammenhengende. Mjønes syr dette elegant sammen, stoffet blir levende, og forfatteren behersker et variert spekter av litterære virkemidler.

Han har språk som er godt nok til å skape en historie som føles viktig, som griper tak i leseren, og bare unntaksvis blir teksten kun flink og litt hul. Mjønes benytter ofte et repeterende mønster, ikke ulikt Jon Fosse og Tiller, et språk som skaper rytme og suggesjon, som i dette tilfellet: «Og døra slår igjen, som i sakte film, slår døra igjen, bak deg, igjen og igjen, slår døra i sakte film, det er som om den har hengt seg opp, som om det er hakk i plata, et hakk i bildet, i filmen, og alt er denne døra som slår igjen bak deg.»

Forfatteren er også uhyre presis i sine skildringer av fysiske detaljer og i sin evne til å visualisere stoffet, eksempelvis i en scene der levningene av en hund graves opp og du som leser kjenner stanken av forråtnelse rive i nesen. Hovedpersonen føler, i likhet med Loes 90-tallsmennesker, at landet er bygget, det er ikke mer å gripe fatt i, sanne følelser finnes ikke, og i et selverkjennelsens øyeblikk sier han det slik: «Han kan ikke elske. Han kan bare etterlikne».

Jo da, Mjønes kommer mer enn hederlig fra sin debut, han er et fortellertalent av de sjeldne og har skrevet en trist og vakker tekst som blir sittende i lenge etter at boken er lukket.

 
På forsiden nå