Det horisontale landssvik

En sterkt provoserende, men ærlig bok om det motsatte av den Max Manus-tåken vi nå svever i: Brutaliteten mot kvinnene som under krigen gikk til sengs med fienden.

Saken oppdateres.

Tysk-norske Drolshagen (født 1948) drar dette tabubelagte temaet lengre enn jeg noen gang har sett det, både geografisk, i bredde og i tid. Et lite eksempel: Helt opp til vår tid har norske kvinner som det ble reist tiltale mot, men ikke nødvendigvis dømt, fått inndratt ektemannens pensjon når han døde. «Ingenting er glemt. Ingenting er tilgitt. Ingenting foreldet», skriver forfatteren, og slik hun eksemplifiserer de tallrike overgrepene, synes hun å ha rett i det.

 

Med hennes bakgrunn blir det mye fokus på krigstidens Norge og etterkrigstidens Tyskland. Men nesten like mye handler dette om andre okkuperte land og områder; Danmark, Frankrike, Nederland, de britiske kanaløyene og Island, som var okkupert av amerikanerne.

Og her kommer en av forfatterens overraskende konklusjoner: Fordømmelsen av de islandske kvinnene som la seg inn med okkupantene, (slik mange tyske kvinner senere gjorde med de amerikanske soldatene), var like sterk som i de tyskokkuperte områdene.

 

I Drolshagens fortolkning skyldes det at kvinnene ble sett på som samfunnets og mannens eiendom. Slik ble norske bygdegutter ydmyket ikke bare av de mer belevne, verdensvante wehrmachguttene, men enda mer av dem som var «varen» fienden forsøkte «å stjele».

Forfatteren slår også grundig hull på klisjeen om at «tyskertøsene» var fattige gudsord fra landet. Mange kom fra middel- og overklassen og var døtre og hustruer av ansette borgere.

 

Men dette vet vi ikke så mye om. Ikke mange har interessert seg for historiene deres. Oppsamlingsleiren for «de upatriotiske kvinnene» på Hovedøya har aldri vært underlagt noen historisk undersøkelse.

Og her går Drolshagen til et meget sterkt angrep på Hjemmefrontmuseet i Oslo som har til oppgave å dokumentere den nasjonale okkupasjons- og motstandshistorien i hele sin bredde, men som har gitt en «fremstilling av krigshistorier så ensidig at det nesten kan kalles en forvrengning».

 

Ebba D. Drolshagen skriver friskt, engasjert og provoserende fra et tydelig feministisk ståsted.

Bortimot rasende fremstiller hun de overgrep de ble utsatt for, men skriver tilsvarende varmt og levende om de «tyskertøsene», «tyskerpiger», «moffenhouren», «femmes à bouches» og «jerrybags» (Norge, Danmark, Nederland, Frankrike og Kanaløyene) hun har møtt.

 

I Tyskland fins ikke noe slikt ord. Der har man i alle år levd i en atmosfære av fortielse, hemmelighold og skam over den oppimot en million barn som tyske soldater og offiserer etterlot seg.

På forsiden nå