Når knoppen brister

Underholdende komposisjon, uengasjerende personer.

Saken oppdateres.

Voksesmerter er et gjennomgående tema så langt i Bache-Wiigs forfatterskap. Som de to tidligere utgivelsene, «Det aller fineste» og «Sommernattsdrømmen», er også «Lasses hus» en studie av mennesker i krise. Bache-Wiig skriver seg sikkert inn i ulike former for oppbrudd og forvandling. I denne romanen er det døden, jazzsangerinnen Livs selvmord, som utløser krisen. Personene i teksten, Eva, Arne og Sara, kjente Liv da hun levde, men de kjenner ikke hverandre. De har Liv til felles, leseren vet det, men de vet det ikke selv. I romanens åpningskapittel er Eva i sin venninnes begravelse, og hun ser en mann hun ikke kjenner løpe ut av kirka. Denne mannen, Arne, overtar så fortellingen fra sin synsvinkel. Sara er den tredje personen i romanen. Arne og Sara er søsken, men har ikke hatt kontakt med hverandre på ti år. Disse tre personenes liv føres mot hverandre gjennom en interessant, men for åpenbar, spenningsoppbygning.

Lasses hus er arrangert på liknende måte som Gunnhild Øyehaugs «Vente blinke». Synsvinklene skifter, fortelleren styrer synlig fortellingene og leseren deltar i personenes utviklingshistorier: historier som arter seg som tilfeldigheter for personene, men som for leseren trer fram som et sammenhengende bilde. Men likheten med Øyehaug stanser her. Fortellingene hos Bache-Wiig er flatere: der Øyehaug blander alvor med komikk og på denne måten skaper større dybde i tilsynelatende enkle historier, beveger Bache-Wiig seg på overflaten og klarer ikke trenge helt inn i verken historienes eller personenes kompleksitet. Persontegningen er famlende. Forsøket er godt, en ser skisser av mer sammensatt og interessant karakterer. Men på dette nivået er Lasses hus dessverre ikke helt vellykket.

Lasses hus har kvaliteter som trekker opp. Bache-Wiig skriver godt, hun gjør skarpe og morsomme observasjoner av det moderne singellivets lykke og ensomhet. Bache-Wiig fanger leseren inn i Eva, Arne og Saras univers. Et univers der Liv er omdreiningsaksen. Den døde Liv er en gåte i teksten. Hun er fraværende, men er den som binder fortellingene sammen. Spenningsoppbygningen er både knyttet til når og hvordan karakterene møtes, men også til hvem Liv egentlig var og hvorfor hun døde. Lasses hus er en god idé, en velskrevet og underholdende roman, men som helhet er den for forutsigbar til at denne leseren blir overbevist eller begeistret.

På forsiden nå