Extreme makeover

Tamt spenningsnivå og heller ikke dystre framtidsvisjoner framkaller det store engasjementet.

Saken oppdateres.

Et yndet utgangspunkt for krimlitteratur er å forsøke å ta samtiden på pulsen, å benytte aktuelle samfunnstrender som bakteppe for handlingen. Således har vi de siste årene ikke lest så rent få krimmer omhandlende trafficking og donorhandel.

I Alexander Wilkens (pseudonym) roman finner vi en organisasjon, Continuatio Vitae (COVIT), som forsker på å forlenge levetiden til mennesket. Denne organisasjonen har til hensikt å kidnappe godt voksne mennesker med høy utdannelse og formodentlig høy intelligens for å ta hjernene til disse og operere inn i yngre kropper. Noe de ser for seg at på litt sikt vil kunne utvikle seg til å bli en milliardindustri.

Fortellingen skildres gjennom rapporter og utredninger, det hele er fortalt fra skurkenes synsvinkel, og ofte av lederen for COVIT, Ignaz Arcanus.

Som krim å betrakte lider romanen under mangel på spenning, overraskelsesmomenter og dramaturgi som driver leseren videre. Og vurdert som filosofisk litteratur greier ikke forfatteren å reise problemstillinger som føles troverdige og relevante. Historien er fortalt i et litt kokett, jålete språk med utstrakt bruk av fagord som eksempelvis «emergentisme», og historien er tyngre å komme igjennom enn hva den kunne og burde ha vært. Forfatteren stiller også selv spørsmålet om hva denne fortellingen er: «Men i våre utskrifter er ingenting skjult. Alt ligger i dagen. Kanskje kan de i stedet brukes i en tekst som bare tilsynelatende er en spenningsbok, men som etter hvert viser seg å være en samling essays med en kynisk nihilist (meg Ignaz Arcanus) som «oppdiktet» forfatter. Den som lever får se.»

Og den som leser får ikke særlig igjen for strevet.

På forsiden nå