En bok for PFU?

«Hvis man skulle anmelde denne boka burde det helst vært til PFU».

Saken oppdateres.

Men forlags-bransjen holder seg ikke med den slags etiske regler - dessverre.

Den nye bølgen av lettbente biografier, blant annet Mia Gundersens betroelser i tilnærmet hjernevasket versjon, har i høst satt ytterligere fart i en gammel debatt: Burde ikke også forlagsbransjen nå skaffe seg en Vær Varsom-plakat - et etisk styringsverktøy for å unngå de mest krenkende - og ikke minst - udokumenterte påstander egnet til å ødelegge en annens rykte? Det er det som i anglo-amerikansk rettstradisjon heter «slander», og som ganske raskt kan stanse en bok. I Norge har det nesten ikke skjedd siden 1957 da restopplaget av «Sangen om den røde rubin» ble inndratt. Det vet også forlagsbransjen - den norske namsretten tenner ikke lett bokbålene.

 



Slik skal det også være i vår tid. På den annen side pålegger det forfatterne og forlagene å legge stor vekt på saklighet og omtanke, og å unngå sladder om private forhold. De eneste unntakene gjelder om viktige samfunnsinteresser står på spill. Under det faller neppe de mulige sidesteg hos en navngitt prest, selv om forfatteren i et avisintervju peker på hans samfunnsposisjon. En vanlig prest i den norske kirke? Det er lenge siden Prelaten med stor P skred verdig gjennom den norske småbyen.

 



Derimot er boka full av udokumenterte påstander. Boka er på ingen måter dårlig skrevet, men formen virker ugjennomtenkt. Tilsynelatende motstandsløst kolporterer Yttrehus det han blir fortalt. Det svinger mellom tradisjonelt dokumentarisk fortalte partier til lange replikkvekslinger med stort stemningsinnhold. Ser ikke forfatteren problemet? Var han selv til stede og kan gjengi ord for ord hva som ble sagt?

Er det fordi han selv føler det litt utrygt, at han noen ganger - og med en annen typografisk utforming som et klart skille til resten av boken - går over til en tradisjonell spørsmål-svar-form? Det har jeg aldri sett tidligere.

Erja Lilja Perera er sikkert et hjertevarmt menneske som vil ut og hjelpe verden der hun nær sagt kommer til. Gang på gang slipper hun nærmest det hun har i hendene for å bidra som helsearbeider i noen av verdens farligste «hotspots».

 



Men slik forfatteren fremstiller henne - uten sjangerens nødvendige nærhet og avstand på samme tid - bidrar det til et bilde av et menneske med et voldsomt eksponeringsbehov.

 
På forsiden nå