Vanlige folks uvanlige liv

Forfatteren er i ferd med å bli novellemester.

Saken oppdateres.

La det være sagt med det samme, Kvalshaug virkeliggjør den virile veksten i forfatterskapet som hans forrige novellesamling «Komme hjem og reparere hus» (2006) bar bud om. Foruroligende hverdagsrealisme med dimensjoner av magiske øyeblikk, svik og savn, livsnært og erfaringstett - forfatteren utforsker grenser og bruddflater i livet på en ujålete måte. Flere av personene i disse ni korte novellene er brennemerket, ennå unge, med sjelelige trefninger av seriøs art og med en siste sjanse i livet å ta vare på - som tittelen indikerer.

Novellen «En bror i enden av gloa», om to voksne brødre der den ene har begått en alvorlig forbrytelse og er i ferd med å knuse den andre i skam, er uhyre sterk, her spytter Kvalshaug gullmynter i den feite litteraturbøssa. Stilistisk skåret inn til beinet, ja nærmest inn til margen, uten å gi direkte forklaringer på hvorfor situasjonene har oppstått slik - det kan det være opp til leseren å fundere videre på.

En annen kanonnovelle er «Lyset i desember», om det unge samboerparet med den vesle jenta på Lucia-tilstelning i barnehagen. Vi får aldri vite hvorfor Jon og Marianne ikke sover i samme seng lenger, men det er en uspilt tone i denne novellen som har ligget bak øret flere dager. Forfatteren har et sikkert fotfeste i den realistiske stilen, både når han beskriver bloddampende dyreslakting, vedhogst og snømåking - men det er likevel hans fortreffelige evne til å vise såkalte vanlige menneskers flersidighet som overbeviser. Stort.

På forsiden nå