Et splitter nytt menneske

Fine, men litt for mange, dikt om å bli mor.

Saken oppdateres.

Sjelden så vi en dobbeltbunnet tittel på en diktsamling ramme bokens innhold så treffende! Sist Cathrine Grøndahl publiserte, hadde hun nylig blitt jurist. Da het boken Lovsang, og var, fra et poetisk synspunkt lite lovende. Nå har hun blitt mor, og det er ingen tvil om at hun nå har gått mer helhjertet til verket.

«Du er poesi / Og jeg er prosa av den mest forslitte sorten», skriver hun innledningsvis, og setter eksakt fingeren på hvordan det er å speile seg i et splitter nytt menneske. Som leser dras vi med til fødeavdelingen, denne jungelen hvor fra ingen kommer uendret ut igjen.

Som kvinne, mor og dikter evner Cathrine Grøndahl å sette ord på opplevelser forbeholdt kvinner. Men her er også mye en mann kjenner seg igjen i. Jeg satte mitt håp til verden henvender seg til foreldre av alle kjønn, for mye av dette handler om å oppgi noe av sitt eget for å tilegne seg noe som er langt større.

Dikt for barn, bokens siste, lyder slik: «Jeg setter meg på huk / i diktet, og / åpner armene, / åpner en lekeplass for oss, / åpner en vei over ville vokaler, / og der kommer du / og kaster deg inn i ordene mine!». Og det er vakkert; og det er til å kjenne seg igjen i, og du skulle ønske at hvert et dikt i denne stilsikre diktboken var av samme karat. Men det holder ikke hele veien til mål.

Mot slutten mister samlingen noe av nærheten og det umiddelbare i sansningene, og når parafraser over Doris Lessing, Frank O' Hara, Halldis Moren Vesaas melder seg, aner du tomgangen og den litt for manierte patosen. Kanskje er det denne erkjennelsen som avføder følgende linje: «Det vidunderlige står i veien for diktet»?

På forsiden nå