Drepende kjedelig

Det mest nifse i denne psykologiske thrilleren er tanken på hvor langtekkelig det egentlig kan gjøres.

Saken oppdateres.

Utgangspunktet er bra, bokens engelske tittel «Can't let go» er lånt fra en av de beste låtene til Lucinda Williams, fra kanonskiva «Car Wheels on a Gravel Road». Det er det eneste positive jeg kan si om denne perspektivløse fortellingen uten energi og med gjentakelser i et språk som er like grått som lungemos. For 18 år siden drepte den nå 36-årige Beth Stephens en dobbelt så gammel elsker i Amerika uten å bli tatt for det. Som selvutslettende lærer på en pikeskole i London har hun levd et liv i fæl anger. Paranoiaen inntrer rett som det er i form av at hun ser den døde i live - på gata eller på standup-komikerpuber. Det hele blir bare enda mer ko-ko når trusselbrev med tekster som «Husk at jeg holder øye med deg. Jeg vet alltid hvor du er», dukker opp. Beth innleder et ytterst problematisk forhold til en ålreit nabo, et forhold som i fremdrift minner om to snegler som, la oss si at den ene er fra Oppdal og den andre er fra Trondheim, har bestemt seg for å møtes på Støren. Jane Hill, som er både radioreporter og en liten stjerne i standupkomiker-miljøet i London, har egentlig villet skrive en roman om standupkomikere. Sjelden har jeg blitt dratt med rundt om på så mange snuskete vitseklubber i en bok. Og opplevelsene er like spennende som hakket i plata. Det er godt gjort å få utgitt en så tam fortelling, og helt hodeløst av konsulenten som ga klarsignal til oversettelse.

 
 
På forsiden nå