God til det siste

En hedersmann tar farvel med en siste, fin bok.

Saken oppdateres.

Dette er den tiende boka på norsk om førstebetjent Rebus i Edinburgh, og det er den siste i serien. (Skjønt, ikke nødvendigvis den siste Rebus-utgivelsen på norsk. De syv første romanene og to novellesamlinger er ikke oversatt.)

Men Rankin mener nok alvor om at dette er siste bok. Rebus er seg selv lik, og blir suspendert fra politiet tre dager før siste arbeidsdag og fortsetter like selvsagt ufortrødent videre i arbeidet med å løse mordene på en russisk poet og en skotsk lydtekniker. Rebus har én sjefsmotstander, à la Knut Gribbs Thomas Ryer, i Edinburghs gangstersjef Cafferty. Parallelt med at de aktuelle mordene blir oppklart, får problemet Cafferty «a final solution» og Rankin får lagt inn mer enn et par fulltreffere mot lokal og internasjonal turbokapitalisme. Boka er åpenbart skrevet mens en bare ante konturene av finanskrisen.

Vi er inne i en periode der en nok en gang diskuterer krimbøkers høye andel av omsetning av litteratur og verdien av skjønnlitteratur kontra krim. Men det finnes vanlig skjønnlitteratur som er ren underholdning, og romaner vignettert krim, som har høy litterær kvalitet. Ian Rankin er en av dem som latterliggjør sjanger-stereotypene. Ikke bare bruker han krimsjangeren til å belyse moderne samfunnsutvikling, han har et fullendt kunstnerisk prosjekt i sin utdyping av den klisjéfylte, alkoholiserte, ensomme detektiv. Bøkene er nærmest som impresjonistiske studier over moderne storbyliv, spisset med hardkokte, humoristiske dialoger. Og, selvsagt spesielt i original engelsk språkdrakt, har Rankins prosa en tilnærmet lyrisk kvalitet som perfekt utdyper den grunnleggende noir-stemningen.

 
 
På forsiden nå