Jordnært portrett

Med spredte glimt fra eget og andres liv tegner Joralf Gjerstad et bilde av seg selv.

Saken oppdateres.

Joralf Gjerstad:



DEN GODE



KRAFTEN



Gyldendal





«Mange har ønsket å høre Gjerstads egen versjon av alt han har opplevd,» heter det i forlagets begrunnelse av utgivelsen. Boka tilfredsstiller kanskje ikke alle forventninger i så måte, men gir en del eksempler på behandling og helbredelse, flere i form av takknemlige brev fra pasienter. Disse historiene blir til sammen en slags moderne «Passio Olavi», fortalt i en lignende knapp og enkel stil, og presentert med den samme typografiske veksling mellom sort og rødt som i Eiliv Skards 1930-utgave av de gamle «undergjerningene». Deler av boka gir på denne måten et innblikk i Gjerstads virksomhet som helbreder, men noen forsøk på forklaring gir han seg ikke inn på. Evnene sine stiller han seg like uforstående til som folk flest, utover at han tror på den iboende kraften som en gudegitt gave.



Den samme ydmyke og undrende holdningen til livet preger de øvrige delene av boka, bl.a. der han varmt skriver om kona Signe og øvrig familie, om hjembygda Snåsa, om fattigfolk og hverdagsliv i barndom og oppvekst. Undringen går over i beundring i kapitlene om personer, fra historien og samtiden, som i særlig grad har vært med på å forme ham som menneske; prestesønnen Ole Rynning, Snåsa-presten Bernt Julius Muus, salmedikteren Elias Blix, Johan Nygaardsvold, Mikkjel Fønhus, Helge Ingstad og andre. De tilfeldige, men likevel nære møtene med Fønhus er spesielt godt fortalt og gir inntrykk av en enkel og beskjeden mann som han selv.



Joralf Gjerstad var i mange år nokså uforstyrret av media og «verdens» oppmerksomhet. I 60-årsomtalen i vår avis ble for eksempel hans arbeid på meieriet, stillingen som klokker og hans lokalhistoriske virksomhet trukket frem, mens det sto ingenting om synskhet og helbredende krefter. Men disse evnene brukte han helt siden ungdommen og var i kontakt med et stort antall mennesker som trengte hjelp. I boka forteller han om tusenvis av brev, i tillegg til dem han har valgt ut og latt trykke. Dette materialet er en solid dokumentasjon på folks tro på alternativ behandling. Trist kan det derfor føles når Gjerstad i boka avslører at han har brent de aller fleste av brevene, en stor mengde så sent som i fjor. Fremtidig forskning kan dermed ha gått glipp av noe vesentlig, men Joralf Gjerstads egen beretning vil i alle fall bli stående som et viktig dokument i seg selv.



 
 
På forsiden nå